Han var klar over at mange av de tesene han skrev ned i de omfattende manuskriptene, kunne være trivielle, og bare tjente den hensikt muligens å føre frem til en eller annen sporadisk innsikt: "Av de tesene jeg skriver ned her, tar bare noen få et skritt fremover; de andre er som klapringen fra frisørens saks, den han må holde i bevegelse for å foreta et klipp med den i det rette øyeblikket." - "Jeg stiller utallige irrelevante spørsmål. Måtte jeg kunne slå meg gjennom denne skogen!" - "Det fortoner seg for meg som jeg er ute av stand til å lære fra meg visdom. Jeg har alltid de samme ukloke tankene. Bare i korte øyeblikk kan jeg dykke ned i dypet, ellers svømmer jeg på overflaten."

Det er i Wittgensteins andre brev til von Ficker at vi kan lese hans egen, senere så berømte karakteristikk av "Tractatus":
Nå håper jeg på Dem. Og da er det kanskje til hjelp for Dem hvis jeg skriver noen ord om boken; lesningen kommer De nemlig ikke til å få altfor mye ut av, det er jeg overbevist om. For de kommer ikke til å forstå den, stoffet vil virke for fremmed for Dem, ettersom innholdet i boken er etisk. Opprinnelig ville jeg ha med en setning i forordet som faktisk ikke står der, men som jeg nå skriver til Dem, fordi den kanskje kan bli en nøkkel. Jeg ville nemlig skrive at verket består av to deler: det som foreligger her, og alt det jeg ikke har skrevet. Og det er nettopp denne andre delen som er den viktige. (...)
Alt det som mange babler om i dag, har jeg presisert i boken ved å tie stille om det. Og derfor kommer boken, hvis jeg ikke tar helt feil, til å si mye som De selv ville si; men De kommer kanskje ikke til å se at det blir sagt i den. Jeg vil bare anbefale Dem å lese forordet og avslutningen, fordi det er disse som uttrykker meningen mest umiddelbart.