Witch Hunt av Syd Moore ble utgitt i 2012, og den holder seg godt til horror å være.

Mange utfordringer
Etter at et langvarig forhold er over og hennes mor som nylig døde av sykdom, føler Sadie seg alene i verden. Hun har fremdeles stefaren som hun har et godt forhold til og hennes bilogiske far, til tross for at han forlot henne og moren, og skaffet seg en ny familie. Selv om det ikke ser hverandre ofte, prøver de å holde kontakten. Etter alt det traumatiske som har hendt i det siste, føler Sadie på et tungsinn som ikke går over. Det er vanskelig å komme tilbake til en normal hverdag.

Heldigvis får hun napp hos et forlag om å utgi en bok. Hun skal gjøre research om blant annet hekejegeren Matthew Hopkins. Han ble sett som den ansvarlige for mange kvinners død, bare fordi han mistenkte dem for å være hekser. Mens Sadie er oppslukt av research, opplever hun merkelige og uforklarlige ting. Samtidig føler hun seg truet. Noen vet om bokprosjektet hennes, og har kanskje et ønske om å stoppe det. Snart klarer hun ikke å se forskjell på hva som er virkelig og ikke.

Ukjent perle
Syd Moore er ikke et kjent navn, heller ikke boka. Da jeg søkte opp navnet hennes, kunne jeg finne bare to bøker av henne, noe som er synd, for hun skriver godt. Witch Hunt er kanskje ikke en troverdig horror, men hadde et interessant tema, nemlig beskyldninger for hekseri før i tiden. Noen vil nok finne denne boka noe langsom og tørr, da den også inneholder en god del fakta, men jeg syntes det gjorde boka ekstra fascinerende og spennende. Likte også hovedkarakteren Sadie som hadde flust av selvironi og sarkasme, til tross for alt det mørke som har skjedd henne i det siste.

Det morsomme med denne boka, er at tidlgere i år så jeg filmen Witchfinder General (1968). Vincent Price hadde rollen som Matthew Hopkins, så det var vanskelig å la være å tenke på filmen mens jeg leste denne boka, men hadde ikke noe i mot det.

Witch Hunt bød på en fin blanding av historie og horror, dyster stemning og en dose humor uten at det ble noen grøsserkomedie. Syntes forfatteren fant en fin balanse i alt dette. Selv om boka var noe stor, var den svært lettlest og engasjerende.

Jeg leste denne som strafferunde fordi jeg ikke klarte alle de seks planlagte bøkene for februar, og må si at det var en fin strafferunde.

Fra min blogg: I Bokhylla