Johan Bojer:
Iblant kunde en svensktalende herre bane seg veg mellom bordene, og som regel gå i grå dress og grå hatt. Det var August Strindberg. Når han hadde funnet sin plass, fikk han et uttrykk som om han ventet noen, og litt etter kom en staselig skikkelse i en sort slengkappe. Det var Knut Hamsun. Han bodde i Rue Vaugirad og skrev den gangen på "Ved rikets port".
Jeg hadde det hell et par ganger å få sitte ved samme bordet som de to, og samtalen mellom dem ble stadig et fyrverkeri av paradokser, som det var en fest å høre på. men så en dag forsvant Strindberg, og det spurtes at han lå på hospital, han hadde forbrent hendene sine da han prøvde å lage gull.