Omtale fra forlaget
Dette er romanene om fotografen Victor Alveberg, en mann som ønsker seg det beste av livet. Han er splittet mellom minst to kvinner, og klarer ikke gi slipp på noen av dem. Verket forteller om lengsel og svik, moralske dilemmaer og løgner som til slutt får ubønnhørlige konsekvenser.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2009
Format Innbundet
ISBN13 9788203195112
EAN 9788203195112
Serier Aschehoug gigant Victor Alveberg (1)
Omtalt tid 1960-1969
Språk Bokmål
Sider 1579
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg har akkurat kjempet meg igjennom 1580 sider side ved side med Victor Alveberg. Først og fremst er jeg veldig skuffet over denne trilogien. Etter begeistringen for "Til musikken" og "Elven", har følelsene mine dessverre dabbet av i forhold til Ketil Bjørnstad.
En ting er mannen (Victor Alveberg), en annen ting er språket. Jeg kan godt la meg begeistre av et rikt og poetisk språk, men her ble jeg av og til dårlig. Så overdrevent. så mange overflødige og banale ord, og så lite dybde. Av og til kan jeg tilgi mye, hvis bare ressonansen er der, men det jeg følte av gjenklang, ble fort smadret på neste side. Enkelte karakterer er i mine øyne lite troverdige, og noen relasjoner tror jeg rett og slett ikke på. Det kosmiske perspektivet han bruker i trilogien sin, ble også i overkant for meg.
Selv om Bjørstad helt sikkert ikke har ment at dette verket skal virke overfladisk, så er det akkurat slik det virker på meg, dessverre. Han innleder de fleste avsnittene med tidsriktige hendelser, og det likte jeg veldig godt, men alt i alt ikke bedre enn terningkast tre +.
Man planlegger sitt liv, tenkte han,og alt virket enkelt og selvklart, men så begynner ting å skje, viljen styrer, tilfeldighetene råder. Hva hadde brakt han til dette brennpunktet i hans liv? Svarene sto oppstilt som soldater rundt han, så han våget ikke å spørre. Men han hadde ikke lenger kraft til å bære sin egen glemsel. Han måtte gjenerobre sin historie, skjønte han nå, uansett hvor fryktelig den var. All fortidens gru måtte han våge å huske. All overmodig galskap, hvert nakent øyeblikk. Han kunne ikke lenger maskere sitt ansikt. Snart var det natt. Som hos Zarathustra: Snart våkner alle elskendes sanger. Og savnet, det som ingen kunne stille, snart ville det tale.
Dette var den eksistensielle tomheten, tenkte Victor, for ingen bilder kunne synliggjøre den. Men havet skjønte hva som skjedde. Mektig og alvorlig hadde det latt seg fryse til is.
Han kjente en plutselig frost som kom innenfra. Han lette etter en sol fra sin barndom, men fant den ikke. For Anna sov der inne. Han hadde revet i stykker verdier for å skape noe nytt. Livet selv hadde tapt for hans egne sannheter. Anna hadde blitt hans mål. Men hva ville han med henne? Gjøre henne lykkelig? Eller ville han tappe henne, suge henne ut, kryste henne, som en svamp?
Han gikk ut på det ytterste svaberg. Så satte han seg ned og ventet - på ingenting. Det var bare døgnet, sjøen, månen, tid uten ende. Og livet var som denne stille flate. Den skjulte de dypeste farvene, slim og kryp. Men dette var naturen. Til syvende og sist, tenkte Victor, var etikken biologisk. Hans dyrebare sjel var tross alt en funksjon av en organisme. En dråpe blod mer eller mindre i hjernen kunne på et øyeblikk bringe han større lidelse enn Promethevs.