I bussen som gikk utover fjordgata satt Bjørnås og Ling.
Bjørnås hadde lirket sin kollega og hans kofferter langt
bakover i vognen for å være unna sjåføren. De hadde en
dempet samtale der bak. (..)

--Jeg vilde bare orientere deg litt før du kommer i hus,
sa Bjørnås dempet.
--Jeg er vant til å orientere meg selv, sa Ling en smule
avvisende. Men la gå.
--Jo, ser du. Vi hadde tenkt å få plasert deg hos
grosserer Mobekk. Men så har de hatt sykdom der. Nå ja,
du skal altså til Lyngeid, en båtbygger. .. de har et
prektig hjem. Ikke stort just, men rent som gull.

Det er mannen som ... han er noe for seg selv. Litt av en
svermer eller fanatiker. (..) på en måte er han ydmyk,
men likevel stolt som en -- hva skal jeg si.
--Stolt som en pastor, foreslo Ling.

Bjørnås kastet et fort blikk, holdt han narr tro? Men nei,
Ling var jo pastor selv, og satt der frimodig og trygg.
Det var best å le, visst. Ha ha, morsom sammenligning!
--Og passende, smilte Ling. Jaså, du. Så han er fanatiker?

--Åja, men især reformator. ..
--Reformatorer pleier å oppstå under pavedømmet.

Bjørnås var i villrede. Isen ble litt glatt under ham.
--det var pastoren i Rom som ble pave, vet du. Pastorene
har så lett for å bli paver. ..
Men dette var jo bare kollegial erting. Han fikk anlegge
samme tone selv. --Er du pave selv?

--Ja det er nesten ikke til å unngå, når en er pastor.
All kirkehistorie viser at ethvert kirkesamfunn har lett for
å utarte - i læren, kirkeordningen eller begge deler.

Mest er det presteskapet som vokser på menighetens
bekostning. De mesker seg med fårenes kjøtt og kler seg
med ullen. Fårene blir magre, pastoren blir tykkere.
Det er sånn pavedømmet oppstår. Og etterhvert som paven
vokser, minker gudslivet.
--Vårt kirkesamfunn - -
--Trenger en reformasjon, avbrøt Ling.
Bjørnås' stemme skar inn:
--Sjåfør! Vil De stoppe her. Jeg glemte meg ganske vekk,
vi er kjørt etpar hus forbi.
Bremsene skurret, og bussen sto med et rykk.
(...)

(bokmerke)