Um sakne springe blome

lyrikk

av Catherine Blaavinge Bjørnevog (forfatter).

Samlaget 2016 E-bok

Gjennomsnittlig terningkast: 4.11 (9 terningkast.)

23 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Omtale fra forlaget

I Um sakne springe blome ventar ei kvinne på ein mann. Er det ho sjølv som er skuld i fråveret hans, i at ho sit åleine med barna, og at ho også mistar dei, eitt etter eitt? Kva har ho gjort for å fortene denne straffa? Kvinna vevar ei forteljing, utanfor tid, der håp kjempar mot sorg og undergang. Catherine Blaavinge Bjørnevogs debutbok tar lesaren inn i eit mørkt univers, prega av folklore og mytologi. Dikta utmerkar seg gjennom eit heilt særeige språk, som kan minne om gammalnorsk og ymse norske målføre. Dei skapar ein suggererande rytme, som byssar og lullar og sørger.

Catherine Blaavinge Bjørnevog (f. 1975) er bildekunstnar, og har studert ved Skrivekunstakademiet i Hordaland.

Bokdetaljer

Forlag Samlaget

Utgivelsesår 2016

Format E-bok

ISBN13 9788252190519

EAN 9788252190519

Språk Nynorsk

Sider 136

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!

Bokelskeres terningkastfordeling

3 1 2 1 1 1

Bokomtaler

Eli R. Gjengstø om Um sakne springe blome av Catherine Blaavinge Bjørnevog:

14:40, 21. september 2016

Hun rørte meg til tårer under Samlagets høstpresentasjon. Debutanten Catherine Blaavinge Bjørnevog leste sine dikt med suggerende, inderlig innlevelse, store øyne og dvelende ord. Nesten uforståelige ord, men det var likevel umulig å ikke la seg berøre.

Med sitt helt eget språk, en sammensurium av ulike dialekter, nynorsk og gammelnorsk, har hun skrevet sin første diktsamling.

Og det er tungt. Sorgtungt.

Hun elsker, men blir kanskje ikke elsket tilbake. Han tvinger henne til å vende ryggen til, nekter henne å ta ham til seg. Men barna kommer, og barna forsvinner. Kanskje er det svartedauden. Kanskje er det havet. Kanskje er det noe helt annet. De forsvinner. Kanskje bare en, kanskje alle. Akkurat som ham, hennes elskede, selv om hun ikke annet vil enn å ha de hos seg. Hun har så mye å gi, men etterlates bare med fortvilelsen og lengselen.

Den alltid tilstedeværende lengselen.

(les mer)