Stor novellekunst fra Stefan Zweig

Jeg har tidligere omtalt noen av Stefan Zweigs bøker i bloggen min. Noe av det mest frustrerende når det gjelder Zweigs bøker er at de omtrent ikke er å få tak i lenger. Ingen forlag synes å være interessert i å utgi bøkene hans, noe jeg finner meget underlig. Jeg har nemlig klokketro på at hans bøker ikke utelukkende kommer til å interessere det smale publikum, men favne mye videre. Intensiteten og de følelsesmessige aspektene ved historiene hans, enten det dreier seg om romanene, novellene eller biografiene hans, er så sterk at man umulig kan begi seg inn i hans verden uten å bli berørt både følelsesmessig, fysisk og åndelig. Ikke bare er han en mester i å fortelle historier som griper leseren fra første linje, men han er også en språkets mester, idet han evner å beskrive stemninger, mennesker og situasjoner med få, presise ord. Slik blir det stor litteratur av!

For en tid tilbake kom jeg over flere utgivelser på engelsk i forbindelse med en London-tur. Noen av dem - som "Twilight / Moonbeam Alley", "Amok and Other Stories", "Fear" og "Selected Stories" - inneholder noveller, mens et par av dem - "Journey into the Past" og "The Post Office Girl" - er romaner. Kun et fåtall av novellene er tidligere oversatt til norsk, ut fra det jeg har klart å finne ut.

"Twilight / Moonbeam Alley" inneholder to noveller. "Twilight" ble første gang publisert i Tyskland i 1910 under tittelen "Geschichte eines Unterganges", mens "Moonbeam Alley" ble publisert i 1922 under tittelen " Die Mondscheingasse".

"Twilight" handler om Madame de Prie, en kvinne som faktisk har levd (f. 1698 d. 1727), men som kun har etterlatt seg noen få linjer i historiebøkene. I den grad hun i det hele tatt huskes, er det som elskerinnen til Duke of Burbon, statsminister i Frankrike fra 1723 til 1725, under Frankrikes kong Ludvig den 15. I løpet av de to årene forholdet varte, var hun i realiteten den som styrte Frankrike. Blant hennes suksesser nevnes bl.a. at det var hun som sto bak arrangementet mellom kongen og Marie Leszczynska, som han giftet seg med. Mest av alt var hun imidlertid forhatt, fordi hun skaltet og valtet med menneskeskjebner etter eget forgodtbefinnende. Hun var meget vakker, men neppe noe godt menneske.

I "Twilight" har Stefan Zweig på mange måter udødeliggjort Madame de Prie ved å dikte seg inn i hennes liv fra det øyeblikk hertugen valgte å forstøte henne som sin elskerinne og sende henne i eksil på landet. En verre skjebne for en kvinne, hvis trivsel kun kunne blomstre når hun var omgitt av rike mennesker, glamour, pomp og prakt, og hvor hun kunne herske og herse med de skjebner som krysset hennes spor, var knapt mulig å tenke seg.

I begynnelsen er Madame de Prie overbevist om hun kommer til å bli kalt tilbake når bare hertugen får tenkt seg om, og hun gjør alt som står i hennes makt for å bevare sin verdighet. Men tålmodighet og utholdenhet er definitivt ikke blant hennes sterkeste karakterstyrker, og snart blir vi vitne til en kvinne som knapt henger sammen. Desperat lengter hun etter livstegn fra hoffet, men skuffes gang på gang over at ikke engang ryktemakerne bryr seg om at hun er borte. Har de i det hele tatt merket hennes fravær? Betydde hun virkelig ikke mer for dem?

Når det for alvor begynner å gå opp for Madame de Prie at hennes skjebne i eksil vil bli mer langvarig og hun får høre at hun må regne med at hun ikke er velkommen tilbake før om minst fire-fem år, er det som om hun får dødsdommen. Mens hun nærmest kjeder seg til døde på et sted der alt liv opphører etter mørkets frembrudd, mens hun selv var vant til at det var da alt liv begynte, tar hun en elsker. En ung gutt uten livserfaring blir hennes bytte, og ham bruker hun som hun selv lyster. Da han begynner å blomstre og får selvtillit, opplivet av at hun av alle ønsker hans selskap, provoseres hun og ønsker bare en ting: å bryte ham ned igjen. Og slik fortsetter hun sitt destruktive liv, mens en plan begynner å forme seg i hennes hode: hun ønsker å ta sitt eget liv. Et liv som en ubetydelighet er nemlig verre enn døden. Men først vil hun arrangere sitt livs selskap, for en gang for alle å udødeliggjøre sitt eget minne ...

I "Moonbeam Alley" møter vi en navnløs mann, som er historiens jeg-person, uten på noen måte å være historiens hovedperson. Han befinner seg i en havneby i Frankrike, og har forvillet seg i noen bakgater inntil han hører en kvinne synge en tysk arie. Han dras mot huset hvor sangen kommer fra, uvitende om den menneskelige tragedie han snart skal bli vitne til. Huset viser seg å inneholde et bordell, og etter ham kommer det en mann, som en av kvinnene ydmyker på det verste. Historien han senere forteller vår navnløse jeg-person er full av overraskelser. Og som leser skjønner vi at historien kun har en utgang, nemlig den verst tenkelige ...

Det eneste disse to novellene har til felles er at handlingen foregår i Frankrike. Stefan Zweig har skrevet biografier om kongelige - bl.a. om Marie Antoinette, en bok jeg nylig var så heldig å komme i besittelse av (en dansk utgave fra 1933, utgitt året etter at den utkom på tysk). Han har dermed grundig kjenneskap til hvordan livet ved hoffet i Versailles artet seg utover på 1700-tallet - før Ludvig den 16.s tid og den franske revolusjonen. Portrettet han tegner av Madame De Prie er mesterlig! "Moonbeam Alley" er også spennende, men ikke blant Zweigs aller, aller beste. Skjønt det skal sies: det hører til unntaket at jeg har gitt noe mindre enn terningkast seks til noe som helst av det han har skrevet. "Moonbeam Alley" er en terningkast fem-novelle, mens "Twilght" hører med blant hans ypperste noveller. Og jeg er oppildnet til å fortsette å lese meg inn i Stefan Zweigs forfatterskap!