Den nye sårede er en ung soldat - nærmest bare guttungen - og han ser fryktelig ut. Begge øynene er skutt bort, sannsynligvis splinter etter bombenedslag, og blodet renner ned over ansiktet hans. Det er ikke gjort noe med ham ennå, og jeg legger i all hast på nød forbinding. Han er ved bevissthet, men uklar. Stakkaren kan ikke snakke ordentlig, men grynter som en gris. Han kan heller ikke ta til seg næring, og jeg får mye bry med ham i det nærmeste døgnet.....

Jeg benytter pausene som oppstår til å se til mine sårede. De har nå ligget i vognen ett døgn! Jeg undersøker hver enkelt før jeg gir dem resten av vannet på feltflasken og en skive knekkebrød til hver. Den ene av dem ligger og raller. Det er ham med de utskutte øynene. Han gnir seg stadig i øyenhulene og rett som det er, setter han i med et uhyggelig brøl som går gjennom marg og ben. Stakkars gutt, han er nok blitt vanvittig....... Jeg surrer ham fast med tauer for at han ikke skal skade de andre, og bestemmer meg for å ta ham med så langt som mulig. Men i det øyeblikk en "normal" såred må plass, må han ut av vognen og etterlates, - sier jeg til meg selv.
Stanken inne i vognen er fryktelig. De har gjort sitt fornødne der de ligger, som rimelig kan være. Sårene stinker også; bandasjene skulle vært skiftet for lenge siden, men nå levnes der ikke tid. Vi må straks videre. Vi har vært ett døgn underveis, og er bare halveis til Korsun! Hvordan skal dette gå ? Og hva med de sårede ?

Ellers var de sårede fra alle mulige nasjoner, også russere. Vi sanitets kjørere gjorde selvsagt aldri forskjell på våre sårede, uansett nasjonalitet og grad. Venn og fiende, menig og offiser ble alle behandlet nøyaktig likt. Derimot la jeg ved flere anledninger merke til at legene gjerne tok seg av de høyere offiserer først, uten at jeg hadde inntrykk av at dette skyldtes selve skadens art. Sett fra et rent militært synspunkt synspunkt var det kanskje riktig å foreta en slags sortering etter rangen, idet offiserene jo er mere uunnværlige enn de menige, men for oss sanitetssoldater var det først og fremst de hårdest sårede som lå oss på hjerte.

Vi får ikke lang tid til betenkning. Foruten vår lille tropp er det samlet noen hundre mann der fra før og et par kompanier slutter seg til oss før vi starter angrepet. Vi vil også helst starte straks, for ventetiden før et stormløp er det verste av alt. Dessuten gjelder det å komme mest mulig overraskende på fienden. –
Og så begynner stormangrepet – det siste og avgjørende lotterispillet om livet eller døden er satt i gang! Det blir et skuespill uten like og verre enn jeg hadde tenkt meg. Vi styrter framover i støtbølger på 50-60 mann og blir møtt med en morderisk ild. Samtidig går signalraketter opp: Vi er oppdaget! – Like etter sendes det ut lyskuler og fallskjermlys og slagmarken blir liggende i et blafrende, men blendende skarpt lys. Vi er nok fine målskiver der vi løper sammenbøyd bortetter sletten, og manefallet er fryktelig! Guttene faller som fluer rundt meg, og jeg undrer bare når det blir min tur… Det er et øredøvende spetakkel. Geværsalver – maskingevær – og mitraljøseknitring – granatdetonasjoner – minespregninger – alt går gjenom luften som et voldsomt tordenvær, så det tar på trommehinnene. Og uavbrutt går nye lysraketter og signallys i alle regnbuens farger opp og gjør natt til dag. Men verst av alle lyder er skrikene fra dyr og mennesker i dødskamp. Hestene løper som gale omkring: ingen kan styre dem lenger. Når det treffes av splinter og faller om kull, blir de liggende der og brøle… det er grufult å høre på. Og så skrikene fra de sårede. De ligger bortetter sletten og roper på hjelp – blødende – døende. Men hvem kan hjelpe dem nå? Det er snestorm og 18 kuldegrader… Jeg strigråter der jeg løper over å ikke kunne gjøre noe for stakkarene. Hadde det enda vært en eller to sårede, men her ligger de i tusenvis – ja jeg sa tusenvis – og forblør eller fryser i hjel. Å herregud hva er meningen med dette… Der roper en såred til oss som løper forbi ham… «Feiglinge, feiglinge!» - han har fått avskutt et ben og sleper seg framover etter armene…
Nå er helvetet løs; Ragnarok er kommet over jorden! Jeg kjenner kreftene minke. Pusten går som etter et 1500-meters løp. Kneet smerter voldsomt. Jeg lemster og mør, dødstrett; det er slutten med meg! Vi er nå midt inne i sperresonen. I lysskjæret fra alle rakettene ser jeg at vi befinner oss i sentrum av slagfeltet - som antagelig er 3-4 km. i dybden på det sted hvor min avdeling løper over. Russerne ligger tett i tett i sine jordhuller og bak jordvoller, hvor de har sitt skyts. De spyr ut ild av alle rør, men vi er ikke til å stoppe lenger. Jeg ser ingen som viker tilbake eller overgir seg frivillig, men en del blir nok tatt til fange. -