Klokken var et sted mellom halv ti og ti da han kom nedover gaten hvor hans utkårede bodde. Han stanset, ikke en lyd å høre noe sted. I annen etasje lyste det bak gardinene i et vindu. Var hun der? Han klatret over gjerdet og listet seg bortover mot huset til han sto like under vinduet. Han sto og stirret oppover veggen med hodet langt bak i nakken. Så la han seg ned på ryggen, og med begge hender holdt han blomsten opp foran seg. Akkurat her skulle han ligge, ligge å dø. Her ute under åpen himmel skulle han trekke sitt siste sukk. Ingen skulle tørke dødssvetten fra pannen hans, ingen kjærlige ord skulle nå ham i dødskampen, og her skulle hun finne ham da hun åpnet vinduet neste morgen og stirret ut. Kom hun til å felle en tåre over hans fattige, livløse skikkelse? Kom hun til å hulke ulykkelig over at et så ungt og lovende liv brått var revet bort? Vinduet ble åpnet og en tjenestepike ødela hele den høytidelige stunden. Plutselig havnet innholdet av et vaskevannsfat over hans jordiske rester. Han spratt opp og så seg fortørnet omkring. Det var tydelig at det var liv i ham fortsatt. Et eller annet for gjennom luften fulgt av en velvalgt ed, deretter singlet det i glass, og en liten skikkelse spratt over stakittet og forsvant i mørket.