I den samme timen var der hos disse to vesener oppstått en slags nervøs irritasjon som skapte et voldsomt begjær hos dem, men også en sterk redsel for å tilfredstille sin forbyteriske kjærlighet. De følte seg forent med blodets og vellystens bånd, men de følte også de samme redselsgysninger, deres hjerter snørte seg sammen i den samme angst. Fra det øieblikk av var det som de bare hadde ett legeme og én sjel til å nyte og til å lide. dette fellesskap, denne gjensidige gåen opp i hverandre , er en psykologisk og fysiologisk kjensgjerning som ofte finner sted hos vesener som begge rammes voldsomt av sterke nervøse rystelser.

I over en time satt Thérèse der i den samme sammenkrøpne stillingen, mens Laurent uten å si et ord fortsatte sin vandring frem og tilbake og frem og tilbake i værelset. Begge innså forferdet , at deres lidenskap var død og borte og at de hadde drept sitt begjær , da de drepte Camille.

Grivet lignet nærmest en idiot med det lange smale fjeset sitt, de runde øynene og de tynne lebene. Olivier,som hadde fremstående kinnben, satt der høytidelig og paraderte med det ubevegelige og ubetydelige fjeset sitt oppe på toppen av en aldeles latterlig kropp, mens konen hans stakkar, satt der blek som et lik med utrykksløse øyne, hvite leber og slappe trekk. Og for Thérèse stod det slik, at det var ikke mennesker, levende vesener hun satt sammen med, men groteske og uhyggelige misfoster, som hun var blitt innesperret med.

og Thérèse som hittil ikke hadde sagt en stavelse, gav seg til å se på den nye gjesten. Hun hadde aldri før sett et slikt mannfolk. Laurent med sin friske hudfarve forbauset henne, Hun så med en slags beundring på den lave pannen hans, det kraftige sorte håret , de fyldige kinnene, de røde lebene, de regelmessige ansiktstrekkene som virkelig var vakre og blodfulle. Et øyeblikk lot hun blikket hvile på den kraftige halsen hans, som var kort og tykk. Hun nesten glemte seg selv, da hun fikk se de svære hendene, som han holdt sprikende på knærne. Fingrene var korte og tykke. Hvis han knyttet den neven, måtte han kunne drepe en okse med den.

Men dagen etter da han trådte inn i likhuset , fikk han et voldsomt sjokk. Rett imot ham lå Camille på ryggen på en av stenflisene og stirret på ham med halvt åpne øine. Morderen nærmet seg langsomt glassruten, drevet dit mot sin vilje og kunne ikke løsrive sine øine fra offeret sitt. Han hadde det ikke noe særlig vondt, han følte bare en sterk innvendig kulde og at noen lette frysninger løp nedover ryggen hans. Han hadde trodd, at han skulle ha skjelvet mere. Han ble stående uten å røre seg i flere minuttter hensunken i en ubevisst beskuelse av det billede han hadde foran seg med alle de fryktelige linjene og de skitne fargene. Camille var motbydelig å se på. Han hadde ligget fjorten dager i vannet. Ansiktet hans så ennå ganske fast ut. Trekkene var bevart, det var bare huden som hadde fått en gullig skitten farge. det magre benete, lett oppsvulmede hodet virket karikaturmessig. håret var klistret fast til tinningene, øielokkene var trukket opp og blottet de brustne øienstenene, de sønderbitte forvridde lebene så ut som de smilte hånlig, og litt av den sorte tungen stakk frem mellom de hvite tennene. Kroppen lignet en dynge kjøtt i oppløsning, han måtte ha lidt forferdelig. Man kunne merke , at armene ikke satt fast lenger, skulderbladene stakk frem gjennom skinnet. På det grønnlige brystet tegnet ribbene seg som sorte bånd. Hele overkroppen var gått i forråtnelse. Benene var fastere, men føttene holdt på å falle av.