"The abduction of April Finnemore took place in the dead of night, sometime between 9:15 p.m., when she last spoke with Theo Boone, and 3:30 a.m., when her mother entered her bedroom and realized she was gone. The abduction appeared to have been rushed; whoever took April did not allow her to gather her things. Her laptop was left behind. Though her bedroom was fairly neat, there was some clothing strewn about, which made it difficult to determine if she had been able to pack. Probably not, the police thought. Her toothbrush was still by the sink. Her backpack was by her bed. Her pajamas were on the floor, so she at least had been allowed to change. Her mother, when she wasn't crying or ranting, told the police that her daughter's favorite blue-and-white sweater was not in the closet. And April's favorite sneakers were gone, too." Theodore Boone-Kidnappingen

Theodore Boone, den tretten år gamle advokat/dommer-spiren og hovedpersonen i John Grishams populære ungdomsbøker, trenger ikke å være frivillig på suppekjøkkenet for hjemløse i Strattenburg, slik han pleier å gjøre én gang i uken sammen med foreldrene, for å vite at en god del mennesker i den lille og idylliske byen han bor i, har et kjipt liv. Han trenger bare å ta en prat med sin jevnaldrende gode venninne, April Finnemore.

Venninnens kvaler, angst og ustabile liv er det (naturlig nok) foreldrene som har skylda for. Faren er en ansvarsløs dott som kaller seg antikvitetshandler når troen på at amatørmusikerkarrieren har en fremtid ikke får ham til å dumpe familien til fordel for rockebandet og veien.

Moren har ikke slike illusjoner. Hennes drømmer døde samtidig med ekteskapet til faren, og den eneste grunnen til at hun klarer å leve med det- om man kan kalle kjeklingen og det miserable forholdet dem imellom for et liv- er at hun drikker. Hun bruker også narkotika, og det samme gjør faren.

Hvorfor de holder ut med hverandre er like mye et mysterium for April som for de som står paret nær nok til å kjenne til deres elendige forhold. Den eneste grunnen til at April, i motsetning til storebroren og storesøsteren, har blitt værende, er ene og alene fordi hun fortsatt er et barn. Ennå noen år yngre enn søsknene da de kom seg ut.

En natt forsvinner April. Fordi han var den siste som pratet med henne i live, blir Theodore fort involvert. Og snart oppdager både han, foreldrene, politiet og Aprils mor, May Finnemore, at April hadde noen hemmeligheter som hun ikke var villig til å dele med noen.

Den fremste av disse er at hun brevvekslet med en fjern slektning av moren, en ung mann som heter Jack Leeper. Alarmklokkene kimer ikke fordi Leeper kommuniserte med April uten morens viten, og brevene inneholder ikke noe som vekker sterk uro. Det gjør de derimot fordi Leeper er dømt for kidnapping og sonet straffet, helt til han rømte fra fengselet.

Politiets mistanker faller naturlig nok på ham, og mens de etterlyser ham og etterforsker saken, setter Theodore i gang sin egen leteaksjon og etterforskning. Han holder foreldrene utenfor, men rekrutterer både klassekamerater og onkel Eddie, farens bror og en gang foreldrenes partner i advokatfirmaet. Til han mistet advokatlisensen under mystiske omstendigheter som verken foreldrene eller Eddie vil snakke om.

Ikke lenge etter finner man et lik i den lokale elven.

To bøker inn i denne serien, begynner jeg å komme til visse konklusjoner om serien; for det første er dette ikke en bokserie for den er opptatt av kompleks plotting, karakterer som setter livet i fare eller gode skurker. Bøkenes styrke kommer fra karaktertegningene, Grishams uovertrufne evne til å fortelle en historie som, tross at den er en spenningsroman som ikke er så spennende som man kunne ha håpet på, aldri blir kjedelig. I hvert fall var jeg aldri det.

Det mener jeg er godt nok til å fortjene en svak firer.

Anbefales med forbehold.