Bok nummer 2 jeg har fått lest i år er Klodenes kamp av H.G. Wells.
Nå er dette kun den andre boken jeg har lest av Wells, selv om jeg er midt i bok nummer tre for øyeblikket. Den første boken jeg leste var den første utgivelsen hans, Tidsmaskinen (1895). Den boken er forøvrig et glimt av briljans i form av debutbok innen sci-fi-sjangeren. En personlig favoritt å regne.

Nå skal jeg dissekere Klodenes kamp, eller The War of the Worlds, som boken heter på engelsk.
Jeg leste en ganske revidert utgave, mtp. at hver eneste utgave som utgis etter originalverket blir redigert, pusset opp, pusset ned, ekskludert og inkludert mer eller mindre hver gang etter forlagets egne premisser. Dette jo i all hovedsak grunnen til at jeg foretrekker kun å lese førsteutgaver. Jeg forstår ikke alle verdens språk, så da er det flott at det finnes mange velkrediterte forfattere som skrev på det engelske språket. Det må gjerne komme den dag hvor jeg kan lese russisk og få kjenne på sjelen til Dostojevskij, istedet for å lese historien til en oversetter som kanskje ikke engang har vært i nærheten av å føle og ane hva forfatteren faktisk har gått gjennom, opplevd eller prøver å få sagt. Noen ganger så lykkes jo oversetteren, men det blir et blindt kompromiss hver gang vi begir oss ut på en oversatt bok. Det er aldri noen garanti for at originalverket gjenspeiles på en karakteristisk riktig måte, om jeg får si det slik.

Nok om den digresjonen.
Klodenes kamp er delt inn i to bøker. Før og etter invasjonen av Marsmennene.
Boken begynner ganske tamt, med veldig mye geografi: Det må nevnes minst 30 byer, landsbygder og bydeler bare over et par sider. Og for en som ikke er kjent med England og London spesifikt, ble dette mer et irriteringsmoment å prøve å koble de ulike stedsnavnene til viktigheten av hvorfor de ble nevnt og hvor hovedpersonen hadde tenkt seg, frem og tilbake, og i det hele tatt holde styr på hvor han befant seg til enhver tid. Det ble sikkert nevnt 50 stedsnavn gjennom hele boken. Det ble litt væl mye.

Hovedpersonen fremstår først som akademisk anlagt, altså en oppegående type, men han blir fort irrasjonell og egoistisk, selv med tanke på at han har en kone som han visstnok gjerne vil se igjen - etter at de blir separert grunnet alle hendelsene. Referansene til kona dukker vel opp en 2-3 ganger i løpet av hele boken, i form av et par linjer hvor hovedpersonen tenker "jeg håper det går bra med henne". Det hele mangler lidenskapen som jeg mener må være tilstede for i det hele tatt å ha en grunn til å bringe et slikt forhold inn i historien; ellers regnes dette ekteskapet bare som et par siders ekstrafyll uten å gi noe verdi til boken i sin helhet. I det hele tatt, de momentene mellom ekteparet er så spredt og uten etablert kontekst at selv konklusjonen av boken blir tam som følge av inkluderingen av disse detaljene.

Bok 1, eller Del 1, av boken inneholder i tillegg til alle stedsnavnene, en haug av henvisninger til folkemengder som er på flukt. Det går 5 sider etter hverandre hvor så og si alle setningene sier det samme, bare på forskjellige måter; "han hadde lurvete klær og hastet avgårde med eiendelene sine", "hun brakte med seg hun hun eide i en flettet kurv som hadde sett sine bedre dager", "mellom seg bar de alt de klarte å få med seg etter en rask ransaking av hjemmet sitt", osv. Det blir liksom sånn, vi skjønner det, de er på flukt, de må bære tingene sine. Men allikevel så påpeker Wells dette om og om igjen på ulike måter uten at det bringer mer tyngde til alvorligheten bak situasjonen innbyggerne befinner seg i.

I et punkt av boken så får vi vite at hovedpersonen har en bror, som legger i vei for å finne broren. Han opplever litt mer spennende saker og havner i slåsskamp for å beskytte noen edle kvinner som er i ferd med å bli ranet. Dette er forøvrig den mest direkte spenningsfylte delen av boken etter min mening. Det er en annen scene hvor hovedpersonen gjemmer seg under vann for å unngå hetestrålene til artilleriet til Marsmennene, som er ganske spennende i seg selv fordi han var nære døden og unnslapp så vidt. Ellers forsvant historieutviklingen om broren og Del 2 av boken nevner ikke broren i det hele tatt - og jeg fortstår ikke hva som skjedde, og hovedpersonen tenker ikke på broren sin i det hele tatt. Det virker som om Wells startet å skrive noe, og så glemte han kanskje at han hadde inkludert en hel karakter, og så hastet han med å skrive ferdig boken. Det er litt denne følelsen jeg sitter med etter å ha lest ferdig hele seansen.

Det skal nevnes at før broren havnet i spennende situasjoner og slagsmål, at det over kanskje 10 sider regelrett var samme opplevelsene som hovedpersonen. Så altså samme setningene ble brukt for å beskrive hvordan folkemengden flyktet i kaos, hvordan destruksjonen av landskapet så ut, det ble litt for mye repetisjon som gjør at denne boken på 209 sider kunne kanskje blitt komprimert til en 150 mer direkte spenningsoppbyggende sider, etter min smak.

Bortsett fra et par dialoger broren har med de edle kvinnene han redder fra utyskene, finnes det knapt kvinnelige dialoger i boken. Det er kona til hovedpersonen som snakker i enstavelser noen ganger under den opprinnelige flukten, men ellers er hele boken basert på dialog mellom menn, og tanker innad hovedpersonen/delvis broren.

Det ble litt knotete å holde styr på hvor mange "Marsmaskiner" hadde blitt sendt til Jorden; til å begynne med holdt hovedpersonen tellingen veldig greit: 1, 2, 3, 4. Men utover i boken ble det uklart og det virket noen ganger som om han først sa "nå kom den femte" og så 20 sider senere lurer han på når den femte maskinen kommer til å nå Jorden.

I løpet av hele boken var det et par linjer som var veldig velskrevet, altså pent beskrevet og kløktig formede setninger. Så det er noen enkeltlinjer å ta med seg om man liker sånt da.

Bok 2, eller Del 2, begynner med en ekstrem form for detaljert beskrivelse av anatomien til Marsmennene og maskinene deres, på en måte som de enda ikke hadde hatt anledning til å kunne vite. Allikevel beskrives alt dette; og helt i slutten av boken så nevnes også mer om anatomien og teknologien, så det blir sånn at jeg tenker det kunne han plassert alt på sin rette plass, istedet for at jeg lurer på hvorfor Bok 2 starter med all denne kunnskapen som han plutselig hadde. Denne kløktige akademiske mannen som oppførte seg irrasjonellt og kaotisk/panisk etterhvert, møtte forøvrig på en soldat som til å begynne med virket veldig allmenn, men som etterhvert hadde kløktige planer å komme med som overrumplet den visstnok mer utdannede hjernen til hovedpersonen. Det blir litt brudd på personlighetsbyggingen når Wells setter sammen karakterene sine. Da kanskje med unntak av én veldig religiøs person som hovedpersonen er "bunkret" inne med i nesten to uker; vedkommende er veldig konsekvent i atferden sin, noe som var godt å lese: en nokså urimelig, religiøs type som utvikler gudfryktig hysteri og i det hele tatt blir utålelig å ha med å gjøre. Det var en realistisk progresjon som følge av stress, utmattelse og situasjonen i sin helhet.

Personlig synes jeg det kuleste i boken er beskrivelsen av maskinene som Marsmennene anvendte for invasjonen sin, og de andre maskinene de brukte for å utvikle nye våpen/ferdselsmaskiner for videreføring av operasjonene sine. Det var ikke superdetaljert, men kult å lese tankene fra noen som levde for over 100 år siden og hvordan de så for seg et slikt arsenal og dets design.

Hvordan invasjonen endte synes jeg var forsvarlig realistisk og jeg så det ikke komme, selv om det var et par hint utover gjennom boken. Utryddelsen av Marsmennene var godkjent og jeg satt igjen som fornøyd, selv om det virket som historien endte brått. Så mange sider som Wells hadde brukt på å repetere landskapsødeleggelser, folkemengdeflukt og atferdsbeskrivelser, så forventet jeg egentlig mer altså i form av mer spenning, eller mer utmattende kamper og detaljerte innoverende måter å overvinne motstanderen på, så jeg ble sittende igjen med følelsen av mye fyll og en brå slutt, hvor en mann med disse skriveegenskapene i stor skala kunne gjort dette til en bok på 3-400 sider med mange flere spenningsmomenter og kanskje noen flere konsekvent detaljerte karakterer sannferdige med naturlig skissering av sannsynlige atferdsutviklinger.

Alt i alt ikke en rask bok for meg å lese grunnet all repetisjonen, sånt distraherer meg og får meg til å legge vekk boken. Den ble lest over en uke; på buss, på fly, i parken, og hjemme.

Den relativt dølle affæren fra 1898 får av meg terningkast: 3