Den boka!

Hvorfor drikker Jeppe? Og hvorfor drakk flere av storhetene innen amerikansk litteratur seg halvt, og noen ganger helt, i hjel? Det er et vidtfavnende og komplekst spørsmål Olivia Laing prøver å finne svar på i «The trip to Echo Spring. On writers and drinking», men måten hun behandler det på, gjør boka til en stor leseropplevelse.

John Cheever. Tennessee Williams. John Berryman. Raymond Carver. F. Scott Fitzgerald. Ernest Hemingway. Stopp opp og les navnene om igjen noen ganger, og tenk på alle de fantastiske romanene, diktene, skuespillene og novellene disse seks forfatterne har etterlatt seg i litteraturhistorien. Men faen som det kostet. Ingen av dem hadde orden på noe som helst bortsett fra forholdet til skrivemaskinen. Alt gikk i dass, både familieliv, ekteskap, vanlige jobber, hus og eiendom og ikke minst deres egen fysiske og mentale helse. Og den på overflaten innlysende hovedgrunnen til det, var alkohol. Alkohol. Gin, whiskey, vermouth, brandy, øl, sjampanje, rom; hva som helst.

Britiske Olivia Laing fordypet seg i et enormt kildemateriale før hun skrev denne boka. Selv om dét alene er imponerende, er det andre ting som gjør den så særegen, så… human og varm. Det er måten hun nærmer seg temaet på, hvor hun er ytterst følsom men samtidig helt uredd. Laing bestemmer seg for å reise i forfatternes fotspor, og drar på tvers av USA for å besøke noen av byene, miljøene og husene de levde – og drakk seg til grunne – i. Turen går med tog, fly og bil fra Seattle til Port Angeles, New Orleans og New York. I bagasjen har hun ikke bare «Falconer», «Tender is the night», «A streetcar named desire» og «Dream songs», men også en egen historie om en oppvekst preget av alkoholmisbruk.

Så hva er det som får voksne mennesker til å bli slaver av alkohol? Og kanskje kunstnere og forfattere spesielt, er det noe som gjør dem, mer enn andre, disponert for misbruk? På veien gjennom USA snakker Laing med både fagfolk og AA-medlemmer, hun trekker inn personlige opplevelser med misbruk og leser (om igjen) de seks forfatternes egne opplevelser med alkoholen. Måten hun fletter det sammen på, mens hun hele tiden klarer å bevare en tråd og en sammenheng, gjør «The trip to Echo Spring» både tankevekkende, morsom og grotesk.

Når Berryman etter uker med hard avvenning går rett ut klinikkdøra og inn på en bar, er det grotesk. Når Cheever og Carver lager bremsespor på parkeringsplassen utenfor ei spritsjappe i tjukkeste Iowa klokka 08.58 om morra’n (den åpner klokka 09.00), er det morsomt. Og når man leser gang etter gang hvordan forfatterne selv reflekterer over hvor destruktivt viktig alkoholen er i livene deres, er det tankevekkende. Williams døde alene; deprimert og full av piller og alkohol i New York. Berryman og Hemingway, akkurat som fedrene sine, begikk selvmord. Cheever levde de siste årene som rusfri, mens Carver døde som femtiåring. Fitzgerald ble bare 44 år. Som Cheever selv sa; om det var drikkingen som var opphavet til problemene hans, eller problemene som var opphavet til drikkingen, ble han og legene aldri enige om.

Det er fort gjort å romantisere kunstnere som lever tilsynelatende frie, «utsvevende bohemliv», og som nekter å ha andre forpliktelser enn virket sitt. Men det er forferdelig naivt, for det er snakk om vanlige folk av kjøtt og blod som må skaffe mat på bordet, betale regninger og ta klesvasken, i likhet med oss andre. Er det greit å drikke seg snydens og sanseløs ti dager i strekk fordi de svetter over skrivemaskinen med å klemme ut ei ny linje i sin neste briljante roman eller novelle? Det beste med «The trip to Echo Spring», er at Laing beskriver mange og vanskelige sider ved denne måten å leve på. Når man vet at en sørpe full og sjalu Carver dengte hodet til kona mot fortauet om og om igjen, eller at en dritings Berryman trynet på gulvet og slo livstruende sprekker i skallen, gir svaret seg selv: nei, det er ikke greit.