Leselysten har vært noe laber i år, men tok seg opp igjen denne måneden.
Bok nr. 14 i år var The Tattooed Girl av Joyce Carol Oates.

Dette er den første "thriller-romanen" skrevet av en kvinnelig forfatter jeg har lest.

De eneste andre bøkene jeg har lest i løpet av de 10 siste årene som er skrevet av kvinnelige forfattere er forøvrig:
Gutten som ingen kunne lure av H. J. Kaeser (1950)
Pablo av Christine von Hagen (1952)
To Kill a Mockingbird av Harper Lee (1960, min bok var fra 2010)

Jeg ble litt tatt på sengen av å innse at jeg nærmest utelukkende har lest lengre verk skrevet av mannlige forfattere. I mitt liv har jeg også nærmest utelukkende lest bøker på engelsk, hvor unntakene er oversatte barne- og ungdomsbøker som jeg også leser i voksen alder. Bøkene jeg leser generelt er skrevet på originalspråket, hvor det største unntaket er Stefan Zweig hvor oversetterne også har vært menn. Jeg vil understreke at det ikke er noen bevisst underliggende sjåvinistisk holdning til fordel menn i lesevanene mine, og at det er en tilfeldighet at jeg har vært såpass i skyggen så langt. Uansett tilfelle, fikk jeg nå lest The Tattooed Girl den forrige dagen.

Jeg bor i utlandet og handler bruktbøker på nettet. Mens jeg så gjennom inventaret til en selger, valgte jeg å legge til denne boken i handlekurven. Jeg har nylig fått dilla på tatoveringer og har to stykk selv. Historien om den tatoverte jenta virket interessant ved første øyekast.

Boken er på litt over 300 sider og ble lest på en dag.

Den er delt inn i fire hoveddeler: The Tattooed Girl, The Assistant, The Nemesis og The Shadows.

Enkelt og greit inneholder hver hoveddel en historieutvikling som er relevant til titlene.

I begynnelsen dukker denne tatoverte jenta opp ruslende i et rikt strøk i USA og lokalbebyggerne legger raskt merke til at hun ikke hører hjemme her. Hun har en ansiktstatovering av en møll på venstre kinn som gjør at hun skiller seg ut, samt de loffete klærne hennes. En kelner på en café er rask med å utnytte situasjonen og tilbyr henne et sted å sove, som viser seg å ha dyr betaling i form av fysisk misbruk, inkludert å tvinge henne til prostitusjon.

I tillegg til jenta, som oppgir at hun heter Alma, er den andre hovedkarakteren i boken en forfatter ved navn Joshua.

Joshua utvikler sakte men sikkert en nervesykdom, som får han til å trenge en assistent til alt arbeidet han har som han aldri ser ut til å få ferdigstilt. Etter litt om og men, kommer han over Alma som på det tidspunktet hadde tatt seg en jobb i en bokhandel. Han tilbyr henne jobben som assistenten hans og hun flytter etterhvert inn i den store villaen han arvet etter bestefaren sin.

Utover i boken, i hoveddelen The Nemesis, utvikler Alma et hat for Joshua. Forfatteren er nemlig mest berømt for å ha skrevet en fiksjonshistorie om livet i konsentrasjonsleirene i Tyskland, og påvirket av den dårlige gjengen som Alma henger med utenfor arbeidslivet, brygger hun nå et hat for jøder og spesielt for den nye sjefen sin, som hun også har inntrykk av er jøde.

I en litt vill personutvikling vil hun nå ta livet av sjefen sin. Hun forsøker i det små ved å helle knust glass i suppen hans, løsne på gelenderet på verandaen, og mikse pillene hans.

Etterhvert finner hun ut at han faktisk ikke er jøde i det hele tatt.

Nå begynner hun å få følelser for ham.
Hele boken er ikke noen særlig romantisk fortelling.
Den handler mer om to personer som trenger hverandre uten å ty til lidenskap eller mange ord.
Jeg mener at, bortsett fra den aller første hyringssamtalen etter treffet i bokhandelen, at den første samtalen dem i mellom hendte omtrent rundt side 250. Før dette hadde alle tanker foregått i hodet på hovedkarakterene, og det eneste ytret hadde vært ordrer og snurte svar fra assistenten.

Alma er der for Joshua mens sykdommen progresserer, og hun er der på sykehuset mens han undergår vellykket terapi.

De andre karakterene som det finnes kapitler om, er kelneren som utnytter Alma, samt storesøsteren til Joshua, Mary-Beth som ved 18-årsalderen skiftet navn til "Jet".

Strødd gjennom bøken finnes det referanser til Aeneid av Virgil, samt Odysseen av Homer.

I det hele tatt er Joshua en hard-hjertet mann uten sentimentale følelser for familien sin, uten nære venner, som er oppslukt av å irritere seg over berømmelsen sin, som han mener er unødvendig stor og at boken han skrev som yngre som gjorde ham berømt, bare er viss-vass.

Joshua har til tider nære relasjoner med en kvinne ved navn Sondra, som har en gutt på 11 år, men han ringer henne bare når han er ensom eller når han vil få egoet sitt validert.

Mot slutten av boken kommer det tydelig frem at Joshua og Alma setter stor pris på hverandre. Han gir henne et utsøkt smykke som tilhørte hans mor, mens hun har private tanker om at hun elsker ham og at hun ønsker at han skal elske henne.

Boken ender med en trist vending hvor Joshua får et hjerteinfarkt og dør.
Familien skylder på Alma, som arver stipend og rett til å bo i villaen i fem år.

Helt i slutten av boken dukker søsteren "Jet" opp uanmeldt i villaen (hun bryter seg inn) og knivstikker Alma 32 ganger.

Komposisjonskritikk:
Jeg liker ikke når særegne eller sjeldent brukte ord blir brukt hyppig på rad ved beskrivelse av urelaterte situasjoner. Si for eksempel ordet "skarlagensrød", hvis dette ordet først skulle bli brukt til å beskrive veggmaling, for deretter 500 ord senere bli brukt til å beskrive fargen på noens veske. Jeg biter meg merke i hvor mange ganger uvanlige ord blir brukt gjennom en bok, og Oates virket til å være glad i å overbruke de store ordene hun likte. Nå skal det jo skyldes på forlaget og redaktørens valg av korrekturleser, men engelsken hennes er ikke 100 % og merkelige setningsoppbygninger er å finne gjennom boken. Det blir litt kjedelig når flyten forsvinner fordi setningene er rare. Det er også en del repetitivt i boken, hvor det føles ut som hun prøver å fortelle noe for første gang, selv om hun allerede har beskrevet situasjonen 1 eller til og med 2 ganger tidligere i boken.

Karakterutvikling:
Jeg synes karakterene hennes er stabile (selv storesøsteren, som ble beskrevet som trøblete, borderline, bipolar og paranoid schizofren) i trekkene sine. Jeg stusser bare litt over hvordan Alma, som hele livet hadde opplevd misbruk og utnyttelse av menn, som det virket som bare ville finne en mening med livet som hun virket til å ha brukt opp til ingen nytte så langt, gikk fra å være takknemlig for jobben som assistent til å ville drepe sjefen sin. Bortsett fra de hatefulle tankene om Joshua, var det ingenting ved Alma som oset ondskap eller vondskap. Hun var en jente som hadde lært at det beste var å gjøre alle andre til lags. Slik at de ikke tok ut sinnet, frustrasjonen eller skuffelsen sin på henne. For å få det til å stemme, prøver jeg å tenke på Alma (som var 27 år) som en tenåring som mistet sin egen utvikling da hun i 13-årsalderen skeiet ut med narkotika, gutter, eldre menn og ble avskydd av egen familie. Som 27-åring var hun vel stadig som en tenåring, fanget i en periode av livet hvor få tenker på konsekvenser av handlinger eller helt ville tanker. Jeg velger å tenke at dette kan være tilfelle, at narkotika og kontinuerlig tilstedeværelse av personer rundt henne holdt henne "fanget" i den utbrytende fasen hennes, og at hun aldri fikk sjansen til å utvikle seg, studere, kjenne på konsekvenser av handlingene sine i form av å bli respektert eller være den som sårer andre på grunnlag av at de faktisk bryr seg mye om henne.

Alt i alt likte jeg statiskheten Oates hadde i oppførselen til karakterene sine. Hysteriske scenarioer oppstår derimot noen ganger sporadisk i livene til personer med enormt press eller traumer.

Som konklusjon vil jeg si at boken var mildt underholdende og at jeg gjerne griper en annen bok fra henne en gang i fremtiden, da kanskje fra et annet forlag eller en annen årsperiode.

Terningkast: 3.