I bordskuffen fant han en saks og begynte nå å klippe kortene i stykker. Han klippet hvert eneste kort, godt og metodisk, i små trekantede biter i vanvittig iver. Men de femtito gav ham adskillig å gjøre, og han var ikke ferdig før morgensolen tittet inn av ruten.

Han så virkelig forskremt ut, ja - det gjorde han. Og han sa straks at han ikke kunne finne seg i å ha en hustru som røkte.

Dermed gikk han. Men nå hadde hun fått vite det hun ønsket. Nå visste hun at denne mannen aldri ville bli i stand til å hjelpe henne ut av hennes sorg.

Min hustru kan jo sitte der i min stue, tenkte han. Hun blir lykkelig der nå hun slipper å se meg.Hun kommer til å ta til seg igjen de ti barna. Så for henne behøver jeg ikke å være urolig. Hun kan skaffe seg alt hva hun behøver gjennom sitt eget arbeid.

Han ville bare ha ro. Han var som en gutt som ventet pryl i skolen og ønsket at han kunne krype vekk i en stor, svart skog og gjemme seg der.