Forlag Vintage
Utgivelsesår 1998
Format Paperback
ISBN13 9780099582311
Språk Engelsk
Sider 288
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Eric Lomax var en av mange som opplevde og overlevde andre verdenskrig som Japansk krigsfange, stasjonert ved den såkalte the Railway of Death, jernbanelinja som gikk fra Singapore til Burma og Siam.
Som krigsfange hos Japanerne opplevde han så grusomme forhold og torturmetoder at jeg undret meg på hvordan i all verden noen mennesker kan overleve noe slikt i det hele tatt.
Jeg går ikke i detaljer angående innholdet. Men dette er et vitnesbyrd om hvor forferdelig meningsløst det er med krig, og hva krig gjør med mennesker, både på den ene og den andre siden. Det handler om å overleve. Å overleve, beholde håpet, uansett hvor nedverdigende og grusomt man blir behandlet, eller hvor mange bestialske overgrep man blir utsatt for. Det handler om hvordan klare å gå videre i livet, med slike dype sår og traumer, som aldri slipper taket uansett hvordan du prøver å leve et "normalt" liv etterpå.
Det gjorde vondt å lese denne historien. Men det var verdt det.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketShe had stood still in the quiet, determined way that people who are sure of themselves, and have never been exposed to influences outside their circle, can sometimes do for their entire lives.
In the early morning, the snow on the mountain peaks was caught by the sun, turning pink before the light penetrated to the valley floor. Then there was the silence. I do not think I have ever before or since heard such peace and deep silence. There were other kinds of silence later, but they were tense and sick with anxiety and violence.
Kashmir filled my mind. Later, it went some way to keeping me whole. If I had had no idea of perfection, I don't know if I would have come through.
I didn't understand yet that there are experiences you can't walk away from, and that there is no statute of limitations on the effects of torture.
It is impossible for others to help you come to terms with the past, if for you the past is a pile of wounded memories and angry humiliations, and the future is just a nursery of revenge.
[...] My hurt response was never deliberate; it was a way of disappearing into myself, of adopting the impassive hurt features of the victim; I shut down as a way of protecting myself.