François-Marie Arouet, som skrev under pseudonymet Voltaire, ble født i 1694 i en parisisk borgerlig familie. Utdannet av jesuitter var han en utmerket elev, men ble raskt rasende over dogmer. (Voltaire trodde fremfor alt på fornuftens effektivitet. Han mente sosial fremgang kunne oppnås gjennom fornuft og at ingen autoritet—religiøs eller politisk eller på annen måte— burde være immun mot å bli utfordre av fornuft. Han understreket i sitt arbeid viktigheten av toleranse, spesielt religiøs toleranse.) En tidlig rift med faren som ønsket at han skulle studere jus, førte til "lampoons " (en skarp, ofte virulent satire rettet mot et individ eller en institusjon) på ledende notabiliteter og ble to ganger fengslet i Bastillen.

I midten av trettiårene utløste hans litterære aktiviteter et fire år langt eksil i England hvor han mottokros fra Swift og Pope for sine politiske traktater. Hans publisering, tre år senere i Frankrike, av Lettres philosophiques sur les Anglais (1733)—et angrep på den franske kirken og State— tvang ham til å flykte igjen. I tjue år bodde Voltaire hovedsakelig borte fra Paris. I denne, hans mest produktive periode, skrev han slike satiriske historier som “Zadig” (1747) og “Candide” (1759). Hans alderdom i Ferney, utenfor Genève, ble hans liv fylt med glede og håp av hans adopterte datter, “Belle et Bonne,” og preget av hans forbønn på vegne av ofre for politisk urettferdighet. Skarpvittig og mager i sin hvite parykk, utålmodig med alle passende ritualer, døde han i Paris i 1778—, den fremste franske forfatteren på sin tid.