Dette er den andre (og tredje) historien jeg har lest som er skrevet av en russisk forfatter.

Den første jeg leste var Mesteren og Margarita (skrevet mellom 1928–1940, publisert 1967) av Mikhail Bulgakov.
Som en kuriositet var Bulgakov og Gogol begge ukrainskfødte.

Jeg likte godt Mesteren og Margarita fordi den var så fjollete og absurd, men samtidig så informerende om den russiske kulturen, med tragiske og dyptfølende, vakre elementer.

The Nose (Hoc, 1836) handler om en major som våkner opp en dag uten nesen sin.

Digresjon: Jeg fikk med en gang følelsen av at Kafka måtte ha lest denne og blitt inspirert til å skrive sin Forvandlingen (Verwandlung, 1915), som forøvrig er en genialt underholdende liten historie i min bok.

Majoren legger ut på en panisk ferd for å finne igjen nesen sin. Han er heldig og oppdager nesen (nå forkledd som en offiser av høyere rang) mens han er ute, og får dermed en idé om å publisere en annonse i avisen med dusør til hvem enn som kan bringe nesen-i-forkledning tilbake til ham.

Historien er ikke veldig lang og de fleste scenene er av villfaren og tullete natur.

Lett lesning og smått fornøyelig.

Historie nr. 2 i denne lille Gogol-samlingen er The Carriage (Kolyaska, 1836).
Her byr en høytstående offiser på en stor festmiddag hvoretter en av gjestene gjerne vil gjengjelde tjenesten med å by på middag selv. På godt russisk, drikker han seg stupe full og sover langt ut på dagen det skal arrangeres selskap, og gjemmer seg deretter i en praktfull hestevogn han har i stallen sin for å unngå fornederligheten ved å møte på gjestene sine helt uforberedt.
Imidlertid vil den innbydte offiseren og de andre gjestene gjerne ta en nærmere titt på denne vognen som det hadde blitt snakket om en god del i forveien, og jajamensann finner de verten godt gjemt under et teppe i vognen.

Jeg har ikke mye å si om denne lille historien annet enn at moralen virker til å være at man bør passe på å leve opp til det man lover.

Samlet terningkast: 3