Min generasjons syn på urinnbyggjarane i Amerika vart for ein stor del forma av teikneseriar (favoritten min var Texas) og filmar i 1950- og 1960-åra. Seinare vart denne oppfatninga noko modifisert, heldigvis.

I 1994 kjøpte eg boka The Native Americans. An Illustrated History på eit reservat i New Mexico. Ho er redigert av Betty Ballantine og Ian Ballantine og er ein koloss på 480 digre sider, spekka med historia til dei som fyrst kom til det amerikanske kontinentet. Målet med boka er “to help bridge, if not end, the communication gap of misunderstandings and false images that have so plagued Indian-white relations” (s. 20). Kor godt utgivarane har lykkast er vanskeleg å seie, men innsatsen er I alle fall upåklageleg!

I innleiinga går Alvin M. Josephy jr. tidleg ut mot den utbreidde eurosentriske oppfatninga av urinnbyggjarane –

an ingrained conviction on the part of those who first came to the Americas from Europe, as well as by their American descendants, that their cultures, values, religions, lifeways, abilities, and achievements were more advanced and of a higher order than those of the Indians. It followed, therefore, that they deemed the Indians to be inferior peoples–uncivilized Stone Age savages, perhaps even subhuman–and their cultures irrelevant or barbaric and dangerous to civilized mankind.

(s. 16). Då dei spanske og portugisiske erobrarane kom til kontinentet, seier han, var det femti millionar urinnbyggjarar der; nokre hundreår seinare vart taler redusert til 250 000. Og han viser korleis kulturen og verdiane deira systematisk har vorte øydelagde som følgje av tanken om at dei var underlegne og mindreverdige.

Framstillinga begynner med at dei fyrste innvandrarane kom frå Asia til Amerika, dei som etter kvart “developed sophisticated forms of art, elaborate political and social structures, intricate intellectual patterns, mathematics, handicrafts, agriculture, writing, complex religious and belief systems, imaginative architecture” (s. 25). Jo, det er nok rett når det står “Native American architecture matched anything Columbus had seen in his travels” (s. 26). Ho går vidare med ulike sider ved historie og kultur og viser m.a. at lærebøker fram til utgivinga hadde teke feil ved å seie at det berre var tre område i det området som svarar til fagens USA der innbyggjarane dreiv jordbruk. Det siste låg i nordaust. Etter kvart blir livet på prærien og i skogane presenterte, saman med m.a. religion og språk, historia om Pocahontas, handverk, jordbruk, jakt, bruken av hest (hesten kom opphavleg frå Amerika, vandra til Asia og kom så tilbake med europearane), det tragiske møtet med alkoholen, deltakinga i Borgarkrigen, livet på reservata (president Grant ville bruke reservata for å gjere «indianarane» til «kvite»), Geronimo, massakren ved Wounded Knee og arbeidet for å bli fullverdige medborgarar.

Så kjem urbefolkninga – «Against all odds» (s. 383) – inn i 1900-talet. Vi får sjå korleis representantar tok del i arbeidslivet i storsamfunnet, så då dei var med på å byggje bruer i New York City, slik eg kan hugse at ein utvandra onkel fortalde meg tidleg i 1960-åra. Ein jernarbeidar frå Mohawk-stammen sa det forresten slik (s. 389):

A good ironworker is afraid of high places. I don’t want to work with no fool who’s not a little bit afraid of being up so high. It’s the fear that gives you the edge, that keeps you alert. … No, a Mohawk is afraid of heights just like the next guy. The difference is, the Mohawk is willing to deal with it.

Den siste delen handlar om dei kompliserte forholda på 1900-talet, m.a. deltakinga i andre verdskrigen, korleis den føderale regjeringa kjøpte opp jorda og korleis kampen arta seg vidare.

Framstillinga er altså stort sett avgrensa til dagens USA og litt om Canada, og vi får følgje den spanske erobringa av denne delen av kontinentet, med grundig behandling av ekspedisjonen til de Soto, og forsøka på opprør mot erobrarane. For meg er det spesielt interessant å lese om korleis spaniarane øydela landsbyen Acoma i det noverande New Mexico (illustrasjonen er «Acoma Pueblo» av Lloyd Townsend; eg har besøkt byen, som speler ei rolle i bakgrunnshistoria for Lesli M. Silkos novelle “Tony’s Story” (skjønnlitteraturen kunne forresten ha vore grundigare behandla i boka). Seinare blir opprør mot den nye republikken og krig mot nybyggjarane behandla, heile tida med relevante sitat i margen og store og småe illustrasjonar. Ei av margtekstene tek føre seg «California Genocide»:

Of all Indian regions in America, California, with its medley of different native groups peopling diverse ecoregions, suffered the most after the United States won the these lands from Mexico. In village after village, rampant brutality became commonplace as gold miners, ranchers, and townsfolk swarmed into river valleys throughout the northern half of the state.
It was not uncommon for the government to effectively reward the ‘volunteer armies’ who cleared out unprotected Indian villages. In one year, 1851–52, California authorized over one million dollars to reimburse vouchers submitted by loosely organized miners and new settlers for expenses incurred during their terrorizing raids. The Sinkyone Indians were one group stunned by these assaults.
Before the gold rush there were over four thousand in the Humboldt County villages; then, as one victim from Needle Rock later remembered, they were ruthlessly set upon, ‘About ten o’clock in the morning, some white men came. They killed my grandfather and my mother and my father. I saw them do it. I was a big girl at that time. Then they killed my baby sister and cut her heart out and threw it in the brush where I ran and hid. …. I didn’t know what to do. I was so scared that I guess I just hid there a long time with my little sister’s heart in my hands.’ At the close of the 1860s all that was left of the Sinkyone was a handful of survivors with ghastly memories of what had happened.
In the period between 1855 and 1870, such brutality was the rule rather than the exception. By 1865 the Wintu, for instance, numbering over fourteen thousand a quarter century earlier, were reduced to fewer than one thousand weakened, who disoriented survivors. The story was repeated throughout the foothills, as community after community experienced the same nightmare.

“Vår kultur er høy og rik!” seier Jens Bjørneboe (jo da, massakrar på europearar blir òg nemnde, som i kapitlet der John Vanderlyns «The Death of Jane McCrea» er ein av illustrasjonane: sinne lyser ut av auga på dei to som skal avrette og skalpere ei kvit kvinne …).

Boka er illustrert med fotografi og kopi av måleri, stikk og teikningar, som f.eks. “Arrival of Hendrick Hudson in the Bay of New York, September 12, 1609” av Frederic A. Chapman frå 1868 (eit godt eksempel på ei tolking av det som sikkert var stemninga då urinnbyggjarane oppdaga europearane), “Discovery of the Hudson River” av Alfred Bierstadt (1874), «Buffalo Hunt» av George Catlin og Frank C. McCarthys «The Buffalo Runners». Størst intrykk gjer vel «The Trail of Tears» av Robert Lindneux, som viser deportasjonen av Cherokee-folket. Alfred Jacob Millers «The Trapper’s Bride» (1850) viser at forholda mellom europearar og urinnbyggjarar kunne vere mangesidige …

Eg har ikkje bakgrunnskunnskap nok til å gå inn I kjeldene og kontrollere korleis forfattarane har brukt dei. Men alt i alt vitnar boka om grundig arbeid for å dokumentere eigen identitet og menneskeverd. “There is,” har ein urinnbyggjar sagt, “no ‘better’ or ‘worse’, only different. That difference has to be respected whether it’s skin color, way of life, or ideas.* (s. 21).

Faglitteratur som eg las i 2011.