Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ei heilt grei krimbok frå Melbourne i Australia på 1880-talet. Forfattaren Fergus Hume er tidlegare ukjend for meg, han var ein samtidig av den meir vidgjetne Arthur Conan Doyle, levde det meste av livet i England, men han vaks opp på New Zealand og han var busett i Melbourne medan han skreiv og publiserte denne boka.
Eit lik blir oppdaga i ein hestedrosje. Det vil seie, drosja blir stoppa seint på natta av ein mann på gata, som har tatt seg av ein annan overstadig rusa mann, og vil ordne med skyss heimatt for han. Etter litt om og men stig dei begge om bord i hestedrosja, men den edrue stig av igjen før dei har kome fram. Då drosjeføraren litt seinare ber den fulle passasjeren om å forklare adressa nærmare, viser det seg at han er myrda. Politiet blir kopla inn, og politietterforskaren Mr. Gorby tek saka. Han bruker ca. halve boka på å løyse den. Men er saka egentlig løyst?
Forfattaren var flink til å variere forteljarteknikken i denne forteljinga, og spesielt i innleiinga. Plottet var ganske brukbart. Personkarakteristikkane var jevnt over gode, og miljøskildringane var også av god klasse. Alt i alt ei leseverdig bok, skulle det vere fleire enn eg som finn glede i å finne fram til gamle bokskattar av mindre kjende forfattarar så kan eg absolutt anbefale denne. Eg høyrde den for øvrig som lydbok på Loyalbooks, der opplesaren gjorde ein framifrå jobb.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketThe Fitzgeralds had always been more famous for spending than for saving, and it was an agreeable surprise to their latest representative to find the money rolling in instead of out.
(Chapter VII)
A hot December day, with a cloudless blue sky, and a sun blazing down on the earth, clothed in all the beauty of summer garments. Such a description of snowy December sounds perchance a trifle strange to English ears. It may strike them as being somewhat fantastic, as was the play in "A Midsummer Night's Dream," to Demetrius when he remarked, "This is hot ice and wondrous cold fire."
(Chapter XXI)