Ateisme i den formen kanskje helst Richard Dawkins er det største symbolet på har vokst frem de siste årene. Ateister har blitt enda krassere i tonen mot religion, og de moderate slipper slett ikke alltid unna kritikken lenger, heller. Det er derfor mange som setter Dawkins og andre som ham (deriblant Sam Harris, Christopher Hitchens og Daniel Dennett) i vrangstrupen, og mange ateister argumenterer for at denne formen gjør mer skade enn nytte. Mange sammenligner for eksempel Dawkins med religiøse fundamentalister. Det er i det hele tatt en het debatt som jeg ikke skal blande meg noe særlig mer inn i her og nå.

Darrel Ray forklarer fra begynnelsen av at han langt på vei har latt seg inspirere av folk som nettopp Dawkins. Rays påstand er at religion kan sammenlignes med oppførselen til et virus, og mange av dere vet kanskje allerede at det var nettopp Richard Dawkins som introduserte mem-teorien i Det egoistiske genet fra 1976. Et mem er kort sagt en idé som sprer seg innen en kultur eller gruppering, og begrepet var i bunn og grunn ment som en analogi og et supplement til genenes oppførsel (anbefaler forøvrig at dere leser Det egoistiske genet!). Men i denne sammenhengen holder det å si at religioner er memer.

Ray tar skrittet et hakk videre og har i det hele tatt skapt en lang og sammenhengende teori om at religion deler svært mange trekk med et virus. Det er vanskelig å ikke være enig med ham i mye, og selv om analogien kanskje er litt påtvungen her og der, er den i det store og det hele svært treffende. Han snakker om de mange likhetstrekkene i hvordan både religioner og virus kan dø ut, hvordan det noen ganger er tilfeldig hvem av dem som klarer å spre seg og kanskje mest sentralt: hvordan religion (og virus) modifiserer oppførselen til “verten”.

Skyldfølelse er en av de mest sentrale verktøyene innen religion, og det at det ofte er slik at det henger en eller annen allmektig gud over skulderen på en hele tiden, gjør det enda vanskeligere. Allikevel viser flere studier at religiøse personer ikke automatisk gjør mindre av de tingene de helst skal ta avstand fra (for eksempel onanering, pornobruk og sex utenfor ekteskapet). Tvert i mot viser det seg stadig at det er mer utbredt i svært religiøse områder. Forskjellen er skyldfølelsen. En ikke-religiøs kan onanere så mye han eller hun vil uten å føle noe skyld, mens det for en religiøs person ofte er å regne som syndig. Driftene er allikevel de samme, og skyldfølelsen er enorm for mange religiøse.

Ray snakker dessuten litt om hvor sentralt sinne og fremmedhat faktisk er i svært mange religioner, inkludert de som påstår at de er basert på kjærlighet og medmenneskelighet. For at religionen (viruset, altså) skal overleve, må det blant annet bygges opp en oss-mot-dem-mentalitet som ikke bare gir de “infiserte” sjansen til å se på seg selv som noe bedre enn de andre, som de utvalgte, men også en unnskyldning til å redde øvrigheten fra deres uvitenhet. Han gir tips om et triks man kan gjøre om man ikke er enig i at det er mye sinne i religion. Skru på en religiøs kanal, finn en kristen (eller muslimsk, eller hvilken som helst annen religiøs) lederskikkelige, og skru av lyden. Studer ansiktet og kroppsspråket til vedkommende, og spør deg selv hvilke følelse de ser ut til å ha. Svært ofte er dette sinne.

I motsetning til for eksempel Dawkins, gir Ray inntrykk av å være litt mindre aggressiv og litt rundere i kantene i sin ateisme. Der han i den siste delen av boka gir råd til hvordan en ateist skal forholde seg til folk som er “under påvirkning av” viruset, går mange av tipsene ut på å rett og slett unngå hele greia. Et eksempel er for eksempel om du som ateist møter en person som salig påstår at “jeg kan takke Gud for at jeg var en av de tre som overlevde denne katastrofen”, er fort gjort å bli syrlig og spørre om hvorfor i all verden gud skapte katastrofen i det hele tatt, og hvorfor han var villig til å ofre flere titalls andre. Ray mener i stedet at ateisten rett og slett skal ignorere “viruset” og svare “ja, du var heldig” eller “jeg er glad for at du overlevde”.

Ray sykeliggjør dermed på en måte de religiøse. Der Dawkins & co ofte går rett på og holder de fleste religiøse ansvarlig for sin egen religiøsitet, gir Ray inntrykk av å heller se på dem som ofre for et virus. Jeg vet nå ikke om det er en mindre arrogant måte å se på det på enn andre, men det blir i allefall mindre (direkte?) konfrontasjoner ut fra hans taktikk. Ut i fra hans egen argumentasjon er det definitivt en logisk måte å se på det på. Boka er et interessant tilskudd til all den religionsskeptiske litteraturen som har vokst frem de siste årene, men den inneholdt ikke så mye jeg ikke hadde hørt andre steder før. Ray kan i det store og det hele argumentere for seg, og kommer med flere eksempler der religiøse venner og bekjente av ham har fått øynene opp etter å ha gått med på å se på religion på denne måten. Problemet er vel heller det at det sjelden er de religiøse som leser disse bøkene… Confirmation bias, vet dere. ;)

Jeg har forøvrig hørt den som lydbok lest av forfatteren selv, og det var så som så. Man kan stadig høre litt rasling med papir i bakgrunnen mens han leser, og klipperne har ikke gjort en særlig solid jobb med å klippe ut stotring – ved i allefall et tilfelle leser forfatteren feil og starter setningen på nytt uten at det er klippet ut. Det er ikke uvanlig at innleserne stotrer litt her og der, men det blir vanligvis tatt opp på nytt. Vet ikke om dette forlaget har et lavt budsjett eller hva det er, men det høres tidvis litt amatørmessig ut. Det gikk litt utover lytteopplevelsen.

Denne anmeldelsen ble først publisert på bloggen min.