..For det er meget lettere å ofre sin åndelige stolthet på
Verdensrevolusjonens alter, enn å hente den tilbake.

Det kan være en av grunnene til at kommunismen har hatt så
meget større fremgang i katolske land enn i protestantiske:
Iallfall i sin opprinnelse er protestanten en mann som av
samvittighetsgrunner motsetter seg enhver åndelig underkastelse
under et hierarki.
Han hevder å vite hva som er rett og urett, ved det indre lys
som er i ham selv, og for ham er demokratiet ikke bare en
bekvem eller rettferdig form for styre, men en nødvendighet
for ens menneskeverd.
Hans urtype er Prometheus, som stjal ilden fra himmelen ...
og nektet å oppgi sin rett til å hjelpe sine medmennesker ved
intellektuell innsats.

..sommeren 1931 var jeg arrogant sikker på at det tyske sosial-
demokrati ville bli knekket av nazistene, og at en krig var
uunngåelig når Hitler hadde tatt makten.
Hvorfor reagerte jeg så ikke i mitt indre overfor kommunismens
appell? ..Lavkirkelig vrienhet, eller stolthet, om en vil.
Ingen pave for meg, takk - hverken åndelig eller verdslig. ..
Som folk har vi frembragt mer enn vår del av kjettere, fordi
vi har mer enn vår andel av samvittighetsgrunnet opposisjon
mot ufeilbarlighet.
Henrik VIII var i sin tid prototypen på en titoist.

..En av de selsomste avsløringer i disse selvbiografiene
gjelder den profesjonelle kommunists holdning til den
intellektuelle konvertitt. Ikke bare avskydde de og mistenkte
ham, det synes også som de lot ham underkaste en stadig og
bevisst åndelig tortur.
I førstningen styrket denne behandlingen bare hans tro og økte
hans følelse av ydmykhet overfor den ektefødte proletar.
Ved 'åndelig trening' måtte han erverve de egenskaper som han
naivt trodde var medfødt hos arbeideren.
Men så snart den intellektuelle nyomvendte begynte å få bedre
kjennskap til forholdene i Russland, ble hans innstilling en
annen. Silone beskriver dette meget greit. Ydmykheten ble
avløst av en tro på at Vesten måtte bringe lyset til Østen,
og middelklassen til proletariatet (denne troen ble i fullt
monn understøttet av Karl Marx, som hadde usigelig forakt for
slaverne). Dette ble begynnelsen til hans skuffelse og en
unnskyldning for å fortsette i partiet. Skuffelse, fordi
hovedmotivet for omvendelsen hadde vært mangel på tillit til
den vest-europeiske sivilisasjon, som nå viste seg å kunne
yte verdier som var uunnværlige for den russiske kommunismes
frelse. - Unnskyldning, fordi det kunne hevdes at hvis Vestens
innflytelse på kommunismen opphørte, ville Østens brutalitet
gjøre frihetens forsvarere til representanter for et
motbydelig tyranni. Her fikk man en ny og enda forferdeligere
samvittighetskonflikt som André Gide løste ved sitt klassiske
innlegg for den vestlige kultur, mot russisk kommunisme.

( fulltekst nb.no >