Gellhorn er en av verdens mest erfarne krigsreportere, i over 50 år dekket hun kriger med et hat for krig og destruksjon som grunnfundament. Hun var en amerikansk journalist som ble stadig mer skeptisk til sitt hjemland og deres framferd i verden, noe som kommer tydelig fram i denne boka, som er en samling av et utvalg av hennes krigsreportasjer.

Gellhorn er først og fremst et menneske, deretter journalist. Hennes beskrivelser vekker både sivile og soldater til live, hun har en god penn og et øye for detaljer. Denne boka sjokkerer og beveger. Gellhorn er en svært subjektiv skribent, noe som både er positivt (hun er mer kritisk til stormakter og klarer å se geopolitikken i handling og handlingslammelse) og negativt (hun tar veldig aktivt side i en krig og framstiller dem hun tar side mot i et veldig unyansert negativt lys). Det er også situasjoner der du har lyst til å kyle et eller annet i ansiktet hennes når hun latterliggjør palestinske flyktningers lidelser (hun var til det siste en aktiv Israelvenn) eller framstiller indoneserne som onde monstre som forsøkte å kaste av seg de nederlandske kolonistene (nederlenderne hadde jo bare forsøkt å være snille og greie og styre landet best mulig).

Men alt i alt en svært god leseropplevelse og en altgjennomtrengende menneskelighet. Gellhorns forakt for krig og advarsler mot vold som løsning står seg også nå som den kalde krigen er over. Åsne Seierstad og andre moderne krigskorrespondenter skylder Gellhorn en stor takk, de er tydelig inspirert av henne og hennes stil.

Denne listen er en reaksjon på Esquires liste.

Bøkene er ikke rangert.

Lenke til den originale listen.