The End of the World er den første boken Don Hertzfeldt har kommet med. Han er en relativt kjent kar, kjent nok til å ha lagd en ‘Couch gag’ for The Simpsons og mottatt diverse priser, men om man ikke kjenner til ham, er det mulig man trenger en slags innføring for å være i stand til å sette pris på boka, eller kanskje heller plassere den og vite hva man har i vente.

Hertzfeldt har kommet med flere geniale, små tegnefilmer, og av det mer tilgjengelige, kan kortfilmene Ah, L'Amour og Lily and Jim trekkes frem. Videre kan man ta en titt på Billy's Balloon og kortfilmsamlingen Rejected. Disse filmene er morsomme, men flere av dem er tidvis absurde. Dette tar han med seg videre, og fortsetter i retning underlig, samtidig som han beveger seg vekk fra det helt enkle, med store skjeer og bananer, som vi alle kan være enige om at er gøy, samt ballonger som lar sin vrede gå ut over små barn, som en del av oss vil kunne sette pris på, med filmer som The Meaning of Life, Everything Will Be OK og I Am So Proud of You. Det lettere viker plassen for en sårhet, eller sårbarhet, ømhet, og det melankolske, dystre og mørke. Det er fremdeles morsomme stunder, men de fleste kommer, for undertegnedes del, i hovedsak av det bisarre og uventede. Det er nedover denne stien vi støter på The End of the World.

Man skal ikke dømme boka etter omslaget, men om man skulle gått i den fella, og ønsket å pynta litt i bokhylla, er ikke denne boka så dum. Den er pen, med andre ord. Jeg liker også det som står skrevet på bokas første side, der hvor opplag og ISBN står. Det setter stemningen, og er i Hertzfeldtsk ånd, med tanker om hva de som finner boken etter leserens død vil se den som.

Så til selve boka, det vil si; innholdet. Den er svært fragmentert, litt som en samling kortfilmer. Noen enkeltsider kan nesten stå alene, samt at vi dras inn i små historier, om kloner på utstilling og svømmeturer, innimellom. Vi følger verden etter ‘The End’, og de overlevende og deres liv. Det er klart det er dystert. Det er også klart det er morsomt. På Hertzfeldt sitt helt eget vis, så klart: «Her hair is an independent living being that dreams and is sending signals to other hair.» Tegningene er strektegninger, strekmenn, med en litt uvøren utførelse, men likevel svært uttrykksfulle. Helt enkle setninger får flere ganger dybde gjennom strek. En gruppe mennesker finner sammen, og legger ut på en slags reise gjennom de gulnede sidene, avbrutt av små hendelser, som ikke nødvendigvis har med dem å gjøre, men samtidig litt, siden de alle eksisterer etter slutten.

Jeg liker Hertzfeldt, og følgelig liker jeg også boken. Det tok meg litt tid, og ett par ganger lurte jeg på om han forsøkte for hardt. Etter andre gjennomgang synes jeg ikke det, og jeg anbefaler boken til de som tror de kan like slikt.