Det er sommeren 1940 og 11 år gamle Lydia har rømt fra Wales, der hun har blitt plassert for å komme unna bombingen. Men når hun kommer hjem har landsbyen hennes blitt evakuert og i barndomshjemmet møter hun, istedenfor moren, en tysk soldat.

Slik begynner en uke er Lydia og Heiden bor i samme hus, delvis adskilt og spionerende på hverandre, men til dels oppstår det også et fellesskap mellom dem. Stemningen i denne boka er veldig spesiell, trykkende og klaustrofobisk, og noe av det som gjør den så bra, i tillegg til at den er veldig godt skrevet. Handlingen sees vekselsvis fra Lydias og Heidens ståsted, og i tillegg til det som skjer i huset tenker begge tilbake på tidligere tider. Lydia på barndommen og spesielt på broren og faren som nå begge er soldater, mens Heiden tenker på kjæresten, tiden før krigen da han var student i England og det han har opplevd tidligere i krigen da han blant annet var utstasjonert i Norge (!). Etter hvert kommer det også for en dag at Heiden vet mer om Lydia enn det han har latt som.

Dette er en stillferdig bok, men allikevel spennende, gripende og trist. Jeg synes spesielt slutten av denne boken var ekstremt bra og har gitt meg mye gruble på i tiden etter jeg leste den.

Boka har fått gode omtaler, var nominert til Desmond Elliott prize for debutanter og jeg gleder meg til Jason Hewitts neste bok Devastation Road kommer ut sommeren 2015.