Denne korte romanen på noe over hundre sider åpner melodramatisk i et øde kloster i Spania for så å slå over i Balzacs krasse kritikk av adelens selvopptatte og overflatiske holdninger i sosiale og kulturelle forhold etter gjeninnsettingen av bourbonerne på kongetronen i Frankrike i perioden 1815-30. Han vil ha oss til tro at disse holdningene også var ødeleggende for utviklingen av ekte kjærlighet i de øvre samfunnslagene. Samtidig er de to hovedpersonene så rikt tegnet at denne leseren nok like gjerne vil legge vekt på personlige karaktertrekk som grunnlag for dette kjærlighetsdramaets forløp og utfall.

Som Balzacs andre bøker er også denne full av hardtslående utsagn, som hans påstand om at nonneklostre utgjør en form for langsomt selvmord. Boka er såvidt jeg vet aldri utgitt på norsk, men finnes i en rekke filmversjoner.