Sjeldent å komme over sterke oppfølgere som denne.

Roland er fremdeles på søken etter Det mørke tårn, men møter mange hindringer på sin vei. Han befinner seg på en strand og oppdager at han er i fare. Han må vekk derfra siden situasjonen er som den er, han er i dårlig stand, og han oppdager tre dører fra ingensteds. Alle de tre dørene leder inn til vår verden, nærmere bestemt i New York City. I hver dør møter han nye karakterer; dopmisbrukeren Eddie, noe ustabile Odetta og morderen; Jack. Vil han noen gang finne Det mørke tårn og kommer han til å støte på den beryktede the man in black noen gang igjen?

En morsom tilfeldighet
Å beskrive denne boka er en utfordring fordi den er nokså surrealistisk og det er mye som skjer på en gang, samtidig må man plukke ut det viktigste og ikke røpe noe. Det med at det er plutselig dører som dukker opp på et mystisk vis og som leder til et spesielt sted minner meg litt om Brødrene Dal, og det er litt komisk å tenke på da Brødrene Dal og Stephen King ikke har noe til felles. Dette er ingen komedie, snarere tvert i mot. Dette er fantasy, nærmere bestemt dark fantasy og det er ikke godt å vite hva man får. Det er også et interessant konsept at Roland kommer fra en ødelagt westernverden og inn i vår verden. Det er også interessant å lese om hvordan han blir kjent med disse karakterene han møter og om dilemmaer som oppstår underveis. Det er også spennende at King tar opp menneskelige problemer som aldri forandrer seg med tiden.

Man blir også bedre kjent med Roland og man får et større inntrykk av ham enn i den første boka. Han viser mer av sine sterke og svake sider, og at han prøver å rettferdiggjøre problemer på sin måte. Han er en mystisk figur som man blir stadig nysgjerrig på, og man undres av hans besettelse av Det mørke tårn. Hvorfor er det så viktig for ham å finne Det mørke tårn og hva er det som er så spesielt med det?

Ingen tid for pusterom
Mange vil nok oppleveThe Gunslinger, første bok i serien noe treg, men det hadde jeg ikke noe i mot for den hadde mystikk og atmosfære så det holdt, mens andre bok; The Drawing of the Three har mer action og suspense. Det er noe som skjer hele tiden. For noen kan nok denne oppfølgeren bli vel surrealistisk og kanskje noe småsær, men synes ikke at det gjorde noe. Det er lett å følge historien, man roter seg ikke bort i hverken hendelser eller navn og at litt underlige ting skjer, skader ikke. Dette er ikke "vanlig" horror som Stephen King er mest kjent for, men det han skriver er nesten like underlig.

Stephen King fyller 69 år i morgen (21.sep), og det er rart å tenke på at han begynte å skrive på denne serien da han bare var 19 år. Det virker så lenge siden og likevel holder serien seg så godt. Også spesielt at enkelte temaer, som blir nevnt i denne oppfølgeren er aktuelle den dag i dag.

Det å skrive om oppfølgere er utfordrende, det er det ingen tvil om. Av og til er det så mye man gjerne vil nevne og drøfte om, og samtidig vil man ikke røpe noe for ikke å ødelegge moroa for de som ikke har lest serien. Så man prøver å finne balansepunktet uten å gå over grensa. Det jeg kan si om The Drawing of the Three er at det er en meget spesiell bok. En av de mest spesielle jeg har lest på lenge og den har noe unikt over seg som er vanskelig å forklare. Den må oppleves. Det er en rar, sær, spennende og merkelig oppfølger. En av de sterkeste og beste oppfølgerne jeg har lest på lenge. Det er ikke ofte man kan si om oppfølgere generelt, og jeg er spent på fortsettelsen. Krysser fingrene for at det holder seg på samme nivå.

Så beklager på forhånd om denne anmeldelsen virker noe rotete og kanskje diffus, men som sagt så vil jeg ikke røpe noe og dette er en bok man må oppleve for å skjønne hvor spesiell den er. Spesiell på en god måte.

Fra min blogg: I Bokhylla