Gray begynner dramatisk på Reign-of-Terror-rettssaken der Lavoisier og de 27 andre medlemmene av Ferme Generale (rike skatteoppkrevere som tar profitt) blir dømt til umiddelbar halshugging. Men hennes påfølgende beskrivelse av Lavoisiers tidlige liv, og tidlige vitenskapelige arbeid og ambisjoner, er kjedelig og flat. Heller ikke Lavoisiers ultimate bidrag, en avhandling som kodifiserer kjemi som en eksakt vitenskap, er stoffet i moderne vitenskapelig drama - selv om hans avvisning av den da fremtredende ""phlogiston""-teorien, som forekommer omtrent midtveis i boken, har en mer åpenbar leser. anke. Implikasjonene av Lavoisiers samfunnsarbeid og hjelp til sultne bondebønder – mens de lever godt på skattebetalingene – kan være interessant; men Greys behandling er slapp: "" Han gjorde det han kunne for å forbedre livskvaliteten til beste for folket. Men Antoines arbeid som vitenskapsmann kom alltid først."" Under kampene, da han involverte seg i å holde sykehus, skoler og matforsyninger i gang, "gjorde han sitt beste for alle sider i kampene."" Gray får mer lesbar kjørelengde fra Lavoisiers kone Marie. Datter av sjefen for Ferme Generale, gift som 14-åring for å unnslippe en kamp med en høyt plassert eldre alkoholiker, hun lærte fremmedspråk for å oversette kjemisk litteratur for mannen sin, tok tegnetimer slik at hun kunne illustrere bøkene hans, jobbet ved siden av ham i laboratoriet, fullførte sin siste vitenskapelige bok etter at han ble henrettet, og ser ut til å ha gjort en god jobb med det hele. Marie fortjener mer intelligent behandling, men Greys dekning av prestasjonene hennes kan redde boken.