Dette er en anmeldelse av lydboka, lest av Peter Kenny.

Ok. Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne når det gjelder den boka her. Jeg kan begynne med at da jeg hørte utdraget hos Audible, ble jeg umiddelbart grepet. Den satt som et skudd i magen!

Trapped. Crushed. Weight coming from all directions, entangled in the
wreckage (you have to become one with the machine). Please no fire, no
fire. Shit. This hurts. Bloody bridge; own fault (yes, bloody bridge,
right colour; see the bridge, see the man drive the car, see the man
not see the other car, see the big CRASH, see the bone-broken man
bleed; blood colour of the bridge. Oh well own fault. Idiot). Please
no fire. Blood red. Red blood. See the man bleed, see the car leak;
radiator red, blood red, blood like red oil. Pump still working –
shit, I said shit this hurts – pump still working but the fluid
leaking out all over the place.

Det går ikke an å si stort om The Bridge uten at det dukker opp SPOILERE. Selv vaskeseddelen spoiler i overkant mye, synes jeg, så du leser videre på egen risiko.

John Orr våkner uten hukommelse på et sted som bare refereres til som The Bridge. Broen. Han får behandling for hukommelsestapet, men det går ikke særlig bra. Vil doktoren i det hele tatt at han skal huske hva som skjedde før han ble fisket ut av vannet ved broen? Og hva er det egentlig utenfor broen? Så vidt han kan se fortsetter den i all evighet, og ingen andre der kan fortelle noe om hva broen egentlig er eller hva den leder til. Han forsøker å passe inn, men nysgjerrigheten gnager.

«You’re not upset, are you, Orr?» Brooke says, pouring wine into my
glass.
«Merely sober. The symptoms are similiar.»

Så introduseres vi for personligheten som bare omtales som barbaren, og han snakker slik:

It wiz this majishin that geez this thing, cald it a familyar soay did
an it sits on ma showdder and gose jibber fukin jibber oll bludy day
it gose. I cany stand the dam thing but am stuk with it I suppose an
it wi me to, cumty think ov it. The majishin sed it woold help me; sed
it would tel me things, which it duz alright, but I thaught he ment
sum usefyull things no a lode a shite oll day. He wiz trying tay bribe
me becose he thaught I was goantae kill him, whitch I wiz, an he sed
if I didnae hed give us this reely intirestin an usefyull familiyar
tay keep watch at niyht an give us oll that advyce an that.

Tjukk, skotsk aksent, altså. Og den siste protagonisten vi blir kjent med er Alex. Han har vokst opp i Glasgow som en typisk arbeiderklassegutt, men flytter til Edinburgh for å studere. Der møter han Andrea, som han faller for umiddelbart. Han begynner å skamme seg litt for bakgrunnen sin, for Andrea og familien hennes er så… sofistikerte. Men de to finner tonen. Problemet er bare at Andrea ikke er ei sånn jente som passer helt inn i bildet Alex har vokst opp med: hun er ikke av den typen som finner seg til rette med å være hjemmeværende, trofast husmor. Hun skal reise, og hun vil ha et åpent forhold. Alex’ forhold til henne er komplisert. Han vil ha henne, men hun er ikke villig til å bli det han vil at en kvinne skal være. Alex er ellers en svært rasjonell type.

He believed in science, in maths and physics, in reason and
understanding, in cause and effect. He loved elegance, and the sheer
objective logic of scientific thought, which began by saying ‘Suppose . . .’
but could then build certainty, hard facts from that
unprejudiced, unrestricted starting point. All faiths, it seemed,
began imperatively by saying ‘Believe:’ and from this ultimately
fearful insistency could conjure up only images of fear and
domination, something to submit to but built of nonsenses, ghosts,
ancient vapours.

Også har vi denne personen som dukker opp innimellom skildringene av disse tre – han som tydeligvis har vært i en eller annen ulykke, som beskriver smertene og som antageligvis befinner seg i en koma. Alle tre personene skilles fra hverandre. John Orr fortelles i førsteperson, mens Alex fortelles i tredje. Kapitlene til mannen som har vært i denne ulykken skildres som en stream of consciousness, mens barbaren snakker om og for seg selv i en tjukk aksent. Barbaren er en type som heller dreper enn lytter, mens John Orr befinner seg i en irrasjonell virkelighet Alex neppe ville ha vært komfortabel i.

Fortellerstilen er både frustrende og effektiv. Leseren kastes rundt, her er det lite respekt for tradisjonelle fortellertrekk. Leseren inviteres i veldig liten grad inn – Banks stopper ikke for å vente på deg. Det hjelper å ha litt kjennskap til Skottland når man leser denne boka (det hjelper for øvrig også å være kjent med skotske aksenter, særlig barbar-kapitlene). Etter hvert i skildringen blir det klart at handlingen spinnes rundt to virkelige broer: Forth Rail Bridge og Forth Road Bridge i Fife. Forth Rail Bridge er ganske kjent:

Foto: Andrew Bell, via Wikipedia

Broene går parallelt over Firth of Forth; den ene (avbildet) for tog og den andre for biler. Jeg har krysset begge flere ganger. Kjenner man litt til konstruksjonen av broene, vil man finne en hyllest til flere av ingeniørene som deltok i byggingen i The Bridge.

Boka var en av forfatterens personlige favoritter: «Definitely the intellectual of the family, it’s the one that went away to University and got a first. I think The Bridge is the best of my books.» Det er ikke egentlig en science fiction/fantasy-fortelling, men den bruker definitivt elementer fra sjangeren. Magisk realisme er muligens en mer passende beskrivelse. Det er også (kanskje først og fremst) en kjærlighetshistorie, og en ganske vakker og vemodig en, også – uten at jeg skal gå nærmere inn på det.

Dette var en sånn roman jeg lukket (eller trykket stopp, da) med en følelse av at noe ikke hang på greip, kanskje den var litt for spesiell? Og var ikke egentlig slutten litt vel banal? Men jo mer tid som har gått etter at jeg leste den, jo mer liker jeg den. Den har vokst videre lenge etter at jeg ble fysisk ferdig med den, og plutselig så tenker jeg på den helt ut av det blå. Anbefales videre til lesere som liker en utfordring. Den leses forøvrig utmerket av Peter Kenny.

Denne anmeldelsen ble først publisert på bloggen min.