Terrarium er satt i en nær fremtid der menneskehetens påvirkning på miljøet har gjort planeten ubeboelig, og folkemassene har flokket inn i konstruerte kupler for å bringe menneskearten videre.

Boken konsentrerer seg om kuppelen Oregon City i USA; her møter vi Phoenix Marshall og Teeg Passio som hovedkarakterer. Phoenix arbeider som væranalytiker og lever et monotont liv, som er ideallivet inni kuppelen. Innenfor så anses øyekontakt som tabu, alle kler seg med masker og kapper for å skjule hud, og hjemmene deres er regelrette bokser med prefabrikerte møbler og inventar. Syntetisk mat. Kunstig sollys. Gjennom kuppelen går såkalte pedbelts, som lar innbyggerne stå i ro mens de fraktes rundt omkring. Spasering er en ting fra fortiden.

En tidlig morgen når Phoenix åpner døren for å dra på jobb, legger han merke til en kvinne som går i motsatt retning av transportbeltet og på slikt vis blir værende på samme sted. Han har aldri sett noe lignende og han begynner å tenke over hvem denne gale kvinnen kan være. Når han ser henne igjen spør han henne om hva hun driver med. «It's called walking, stupid,» svarer hun og han blir forfjamset over at hun kan se ham rett i øynene uten sjenanse, noe som ikke er egnet før man er kommet langt inn i paringssystemet som består av 12 nivåer og forbyr å holde hender før man kjenner hverandre i mange måneder. Phoenix blir oppslukt av kvinnen og begynner en transformasjon.

Kvinnen, Teeg, er datter av skaperen av Oregon City. Faren hennes, sammen med arkitekten Zuni, la grunnlaget for hele kuppellivet. Teeg vil imidlertid ut.

Gjennom første halvdel av boken konverterer hun Phoenix med kvinnelig list til å bli mer naturlig menneske igjen gjennom leksjoner og visjoner om livet utenfor. Teeg arbeider selv som 'alt-mulig-mann' og er ofte utenfor kuppelen for å gjøre reparasjoner på rør og maskiner som forsyner kuppelen med det nødvendige for livet. Hun er del av et team som utfører disse farlige oppdragene, et team som alle lengter etter å rømme fra det innestengte livet for å begynne på nytt igjen utenfor, i en verden som flere tiår etter at menneskene sluttet å forsøple, forurense og forsømme den, har begynt å reversere leveforholdene og igjen bli et sunt medium for vekst og vilt.

Jeg synes Sanders skriver lett og kaptiverende, og det er ingen drøyt kjedelige sider mens de driver på inne i kuppelen. Phoenix sin omforming er interessant lesning, og Sanders sitt skille mellom den naturlige tankegangen og den innestengte, begrensede livsstilen, blir tydelig presentert.

Andre halvdel av boken handler om flukten deres fra kuppelen og opprettelsen av en koloni nærme Portland. De er da 10 personer som alle er sterke, spirituelle individer (med Phoenix som junior). Phoenix dalter etter Teeg hvor enn hun går, og blir en karakter som er villig til å følge henne hvor enn hun kan tenke seg å dra. Det er nytteløst å kjempe mot effekten hun har på ham.

I livet utenfor så bygges det, avles det og utforskes det for å finne ut om moren til Teeg (som faren hadde sagt hadde omkommet) er i live. Teeg finner moren i Portland, men 17 år vekk fra hverandre har forandret moren til det ugjenkjennelige. Hun er ikke interessert i Teeg siden hun mener datteren er infisert av 'bylivet'. Det ble ledet opp til dette gjenforeningsmøtet gjennom boken, men selve søket, møtet og ettereffektene ble relativt snurt. Også Zuni er en integral del av utviklingen av boken, Zuni som ble fostermoren til Teeg etter at faren hennes brakte henne inn i kuppelen mot morens vilje. Zuni flykter selv fra kuppelen i kjølvannet av de andre. I møtet med moren sin, nevner ikke Teeg noe om Zunis sanne jeg, noe jeg fant veldig merkverdig, i og med at dette kanskje kunne hatt en innvirkning på morens oppførsel og oppfatning av situasjonen.

På den måten Sanders bygget opp boken og inkorporerte flere og flere karakterer, kunne han nok ha forlenget boken med noen hundre sider med noen flere oppdrag, konsekvenser og eventyr.

Jeg er glad i det virkelige liv utenfor rutinert teknologieksistens, så det var fascinerende å lese om konverteringen til Phoenix. En gang viste Teeg ham et terrarium med levende planter, som var første gang han hadde sett ekte planter før. Boken gav meg et slags håp om at selv for den 'mest oppslukte' så finnes det håp om å vende fremover til en eksistens basert på rent, antikt grunnlag.

~ En fargerik karakter, en transformasjon, en koloni. ~
Imidlertid er det potensiale til å gjøre mer ut av boken.

Terningkastet ender på: 4.