"He thinks too much: Such men are dangerous."

Hva ville De gjort hvis De var makelig anlagt diktator over
et stort rike?
Da ville De holde orden. Sende politiet ut for å fange alle
som truet denne orden. Skulle bare mangle! Den frie tanke,
det såkalte åndsliv, og uvelkomne sannheter, er alt sammen
hår i suppen. Selv om kun et ynkelig fåtall ytrer seg mot regimet,
er det desto mer irriterende at ansvarsløse uttalelser sprer
seg til enfoldige som kunne bli forvirret. Den frie tanke er
ikke bare uregjerlig, den er også uforbederlig. Slik har det
vært gjennom hele historien. Men aldri i slik utstrekning som
idag.

Hvis ingen opponerte, ville alle ha det bra. Hva skal denne
evindelige kverulans vært godt for? Godt at et par smell med
pisken ofte er nok til at åndslivets menn flykter tilbake til
sine musehull. Der de ofte har kone og barn å sørge for -
noe som skaper disiplin og holder litt orden i rekkene.

Som diktator ville De nok være i tvil om universiteter,
litteratur og kunst burde eksistere. (....)

Forfattere som man ikke slår ihjel, kan utvises av landet.
I eksil er de like livlige som fisk på land. Sprog- og
hjemløse, blir de snart ubevegelige og stumme. Poesien
kan gå i oppløsning uten forfølgelse.. (....)

vi må oppfatte kunst og diktning i de siste 4000 år som en
midlertidig misforståelse: Ustanselig et overflødig og
tidsspillende bryderi for de makthavende, slikt hindret
den friksjonsløse organisering av samfunnet, fremskrittet.

Idag må vi oppfatte ethvert samfunn som en biologisk
enhet på et selvrensende stadium: Artsfremmede og
unødvendige individer blir utryddet i ethvert lovbundet
dyresamfunn. Vi er på vei tilbake til mer homogene
statsdannelser. Vi er midt inne i en befriende og løfterik
periode hvor alle etniske og nasjonale enheter kvitter seg
med avvikere. En revolusjonær, biologisk atavisme i
verdensomfattende skala. Moralen i en maurtue eller i en
bikube, er et tankevekkende forbilde for den nå smuldrende
menneskehet. Vi nærmer oss et zoologisk stadium, hvor
avliving av uønskede kan skje under frihetens fane.
Friheten er noe som selvsagt reserveres for overlevende.

Tendensen til å forkaste dem som er annerledes, er alltid
til stede, men kan hemmes av den såkalte kultur.
Det er ikke lenge siden hallingdølens knivblad satt løst
i hans slir ved synet av folk fra nabodalen, og for
femti år siden var det farlig å trenge inn i Tibet og
Bergen, hvis man ikke var barnefødt der.

(fra artikkelen 'Dyrenes liv 1977', Henrik Groth)

Idag vil ikke den mest generøse finnerlønn føre til oppdagelsen av en morsom nordmann.

"Man må være særling eller litt gal for å gå av i protest.
Skikkelige og forstandige insiders blir pent sittende."

I USA er nylig utkommet en bok om de etiske problemer
omkring forholdet mellom lojalitet og personlig samvittighet.

Emnet kan ha interesse i alle land hvor moralsk kvalitet og
sivilkurasje har veket plassen for den uhyre tvilsomme
dyd 'lojalitet'.

et klassisk eksempel: Duff Coopers avgang som første
admiralitetslord, i protest mot Chamberlains Münchenforlik.
Da Cooper leste betingelsene i avtalen mellom hans venn og
velgjører Chamberlain og Adolf Hitler, sa han til seg selv:
"Hvis dette blir vedtatt, er det slutten på all anstendighet
i verden".
Og Cooper gikk av: "Jeg forlot et embede jeg var glad i,
et arbeid som hadde min dypeste interesse, og medarbeidere
jeg var stolt av. Jeg hadde gitt fra meg privilegiet å
tjene en politisk leder som jeg fremdeles omfattet med
kjærlighet og beundring. Jeg kan ha ødelagt hele min
politiske fremtid.
Men alt dette spiller liten rolle: Jeg har beholdt noe
av større betydning; Jeg kan gå omkring i verden med
oppreist holde."

Lojalitets-budet fra teams, partier og miljøer er så
overveldende at trangen til å synge ut føles som en
egosentrisk fristelse til forræderi. (....)
bokens forfattere kommenterer utviklingen slik:

"Omkostningene ved etisk uavhengighet i det nåværende
samfunn er prohibitive og belønningen minimal. Våre
undersøkelser avdekker at i Amerika er det både farlig
og kostbart for toppfolk å si sin mening.
Som insiders må de holde kjeft. Man må være særling eller
litt gal for å gå av i protest. Skikkelige og forstandige
insiders blir pent sittende." (....)

Dagspressens og massemedienes ustanselige skamfiling av
offentlige personligheter skaper frykt for at vi i fremtiden
vil skremme bort de beste, for å beholde de som er robuste,
usårlige, uten indre verdighet og strenge prinsipper. (....)

Foregår det en slags "finlandisering" av byråkratiet?
Hvor er mannen med egne meninger, hjertet på rette sted og
trang til å synge ærlig ut? Ingen vil ta risikoen,
manglende generøsitet i partier og offentlig stell vil
langsomt kvele den dumdristige og sikre ham et kummerlig liv
og evig glemsel.

Vi er ikke forvent med personligheter. Demokratiet i sin
nåværende selvmorderiske form begunstiger bare strebere og
tilpasningsdyktige. Mannen med sivilt vågemot blir ennå
ikke tatt under behandling som sinnssyk og innesperret:
Vi nøyer oss med å la ham forstå at han ikke er normal,
støter ham ut i mørket. Han blir sittende, melankolsk og
uvirksom, lyttende til den summetone av verbale evergreens
og evig runde banaliteter som gjennomsuser vårt samfunn.

( fra innlegget 'Samvittighetens stemme i ditt bryst' 1975 )