Denne klassiske gjennombruddsromanen til Knut Hamsun gav meg noen flæshbacks til videregående der jeg synes å huske vi fikk et par utdrag fra boken som vi skulle analysere, eller lignende. Jeg er ikke en romanleser, men tenkte jeg skulle gi denne klassikeren en sjanse. Jeg ble ikke helt skuffet, men ble skuffet over at denne utgaven var skrevet på dansk-norsk (riksmål) noe som ble en liten brems i leseflyten og forståelsen av alle ord og uttrykk. Det andre som trakk ned var den stadige banningen og misbruket av Guds navn og det hellige (som kristen så reagerer jeg litt ekstra på slikt). En tredje ting var de lange kapitlene. Hamsun kunne ha delt boken opp litt mer.

Utenom det så var boken drivende og godt skrevet, selvom den var psykologisk deprimerende uten at depresjonen smittet over. Boken har en interessant handling der vi følger denne anonyme mannen, som ikke vil røpe navnet sitt (kanskje det er forfatteren selv?), gatelangs i en stadig kronisk sult, og hvordan det går med han underveis. Hans eneste levebrød er de sjeldne anledningene til å skrive et innlegg i avisen, hvis han er heldig å få de godkjent og publisert. Til tider blir dette en kamp mellom liv og død og noen ganger er sulten såpass stor at når han får mat så kaster han det bare opp. Ganske intenst.

Så ja, som norsklærer i første og andre klasse er denne ikke like aktuell, men allikevel, greit å ha lest den. Kan jo hende jeg gir Hamsun et par sjanser til i fremtiden. Ingen bok jeg ville anbefal for alle og enhver, men jeg har forståelse for plassen den har i skolepensumet.