Jordklodens helautomatiske rotasjonspresse
trykker daglig sin avis, for den som kunne lese.
Adresseløs og katalogført i evigheten.

Dette
er kyster vi aldri har sett, kanskje tidsaldre
bak mørkets tepper, dimensjoner
like ved vårt ansikt som kan forandre alt.

Kanskje et ekko av oss selv, konkyliesuset av våre kriger
eller bølgeslagene fra et hav under menneskets hjerte.

Kanskje hver dag er et liv for seg.

Hvor finner vi nu
det som kan binde sammen det spredte.
Stien i stjernene, kompassnålens veier
eller linjene i alle pikers hender
som ligner vinden gjennem rosene.
For det er sent

snart bærer elven mine bilder ut,
åssider, speilinger av hus, et elsket ansikt
bærer den ut til havet. Alt skal ryddes
uten et ord og kloden bøyer
rolig sin skulder mot natt og dag.

Noen som prøver å spille fløyte med amputerte hender