I min barndom kjente jeg ingen som kunne fortelle meg om verden utafor Norge. Mennesker med et annet utseende, en annen hudfarge og et annet språk var like uvirkelige som landene med de rare navnene på globusen. Jeg kunne sitte og snurre på den pappjordkloden og gjenta Øvre Volta, Ceylon, Burma. Bildene av land og uendelige hav måtte vi lage sjøl.

I godt voksen alder sa jeg opp jobben min på universitetet og begynte som selvstendig utdanningskonsulent. Oppdragene jeg fikk brakte meg til både Latin-Amerika, Afrika og Asia. Historiene i boka er inspirert av mennesker jeg har møtt på mine reiser. De har fortalt om hverdager, sol og regn, tro og tvil, gleder og sorger. Om tilværelsen som flyktning, småbonde, elev og lærer i områder der ingen skulle tru at nokon kunne bu. De klorer seg fast. Gir ikke opp. Historiene handler også om meg og alt jeg ikke forstår. Hvorfor ler de, når det hadde vært mer passende å syte og klage? Hvordan klarer de å holde motet oppe?

Fortellingene i boka fra regnskogen i Amazonas viser en annen måte å leve på som jeg ikke kjente til. Urfolk jeg har møtt lever et enkelt, men verdig liv. Fellesskap og samarbeid, respekt for eldres kunnskaper, inngående kjennskap til naturens hemmeligheter, et rikt kulturelt og åndelig liv, troen på barns autonomi: alt dette gir gode oppvekstvilkår. Truslene kommer fra omverdenen som truer med å ødelegge naturressurser og livsgrunnlaget for de innfødte.

Eva Marion Johannessen er cand.paed, dr.scient i spesialpedagogikk og har jobbet som førsteamanuensis ved UiO. Hun har skrevet fem fagbøker om rådgivning og spesialpedagogikk og en om utdanning i regnskogen i Amazonas. Johannessen har bodd og arbeida i Kairo og Mosambik og har vært selvstendig utdanningkonsulent for norske og internasjonale bistandsorganisasjoner. I dag er hun pensjonist, skriver korte tekster i Klassekampen og lengre tekster på bloggen sin: evamarionjohannessen.wordpress.com. Hun er gift, har to barn og seks barnebarn.