"I smelled it before I saw it. There was a crowd of people standing around on the pavement and in the road, most of them policemen, some talking on mobile phones, some smoking, some looking, some looking away. From the way I came, they were blocking my view, and at first I though that with all the uniforms it must be a traffic accident or maybe an immigration bust. Then I caught the smell. It was a smell like the kind you come home to if you forgot to put your rubbish out before you go on holiday- ripe but acidic, strong enough to block out the normal summer aromas of beer and revolution. It was the smell that had given it away." Snowdrops

Enda jeg liker å tro at jeg er et velinformert menneske om samtiden og de viktigste politiske og økonomiske tendensene i de mest innflytelsesrike landene i verden, blir jeg stadig minnet på hvor liten boblen jeg lever i er og hvor lite det jeg vet legger gale føringer på mine forventninger til litteratur som kommer fra visse land.

Ta engelske A.D. Millers «Snøklokker»: Handlingen foregår i Russland etter kommunismens fall. Landet henger knapt sammen, oligarkene har lagt beslag på betydelige offentlige ressurser og vanlige russere som drømmer om å komme seg opp og ut, har lidd nok og lært at den eneste måten en kan vinne på, er ved å stjele, lure og om nødvendig- drepe.

Liket som blir funnet i sitat over, er bare én av mange som pleier å dukke opp fra under snøen så snart våren smelter bort snøen i og omkring Moskva. Scenen minnet meg så sterkt om funnene av ofrene til den unge russiske seriemorderen Alexander Pichushkin, at jeg lenge var sikker på at det var det boka kom til å handle om. Det gjør den ikke. Så trodde jeg at Nick, den engelske forretningsadvokaten som er hovedpersonen i boka, kom til å ha en eller annen tilknytning til MI6. Heller ikke dette stemmer.

I stedet handler hovedhistorien om en mann som, blindet av begjær og kanskje kjærlighet, blir involvert i en bedragerisak som får tragiske konsekvenser. Det er en interessant historie, velskreven også. Men den er dessverre langt fra like fengende som bi-historien.

I den er Nick og en kollega i gang med å fullføre en låneavtale for et selskap med nære bånd til Kreml. Deres oppgave er å forsikre seg om at investeringen faktisk blir brukt til det den er ment for og at staten stiller opp som garantist hvis alt går galt og selskapet ikke makter å betale tilbake det betydelige lånet.

Lenge ser det ut til at de skal klare oppgaven med glans. Den uavhengige inspektøren de hyrer til å gå selskapet etter i sømmene, leverer en tilfredsstillende rapport. Garantien kommer inn som ventet. Lånet på flere hundre millioner dollar blir overført. Og det er da ting begynner å spore av: Inspektøren forsvinner, energiprosjektet pengene skulle finansiere viser seg å bare eksistere på papiret, pengene er borte og Kreml har ingen planer om å ære noe som helst.

Første nå, etter å ha frustrert leseren med sin nesten grenseløse naivitet, åpner Nick øynene og begynner å bruke hjernen til å orientere seg om ståa. Og sannhetene som demrer for ham, at både karrieren og livet står fare, får ham endelig til å se verden slik den er og handle deretter. Men Nick er ingen superhelt og Moskva er ikke et sted hvor ærlige mennesker vinner frem fordi de har sannhet og moral på sin side. Tvert imot ender slike mennesker døde under snøen. Moskovittene har til og med et navn for dem; snøklokker

Selv om «Snøklokker» er en godt skrevet bok med karakterer av kjøtt og blod og noe viktig og vektig å si Om Russland, subber og surrer boka for ofte og for lenge til at den gjør et varig inntrykk.

Den er altså ikke noe for deg om du leter etter en over gjennomsnittet god bok om Russland.

Dessverre.