Forlaget skriver:

"Uken etter at mor forsvant, ble det soknet i elven etter henne. Da tenkte jeg på mor, som lå i vannet. Det lange røde håret duvet som trådene på en brennmanet, og ansiktet hennes var hvitt. Hvitt som baksiden på en krabbe, tenkte jeg, og følte meg skyldig fordi jeg tenkte sånn. For hvis mor lå i vannet, var hun jo død. [...] En dag var det ingen båter mer, og ingen folk gikk og lette."

Stine har ikke hatt noen lett oppvekst, og moren har brydd seg lite om henne. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, savner Stine henne. For alt vil bli annerledes når moren kommer tilbake. Hvis hun kommer tilbake?

Konkurranse mellom søsken om foreldrenes gunst er et av litteraturens eldste temaer. Det samme kan ikke sies om foreldre som aktivt eller på en passiv aggressiv måte misliker barna sine. Eller i Høge Follegg Pedersens «Skorpionen», barnet sitt.

Femten år gamle Stine har, som baksideteksten sier, ikke hatt et enkelt liv. Faren Arne, en drømmer som planla å immigrere til Canada med moren, døde i en bilulykke samme dag som Stine ble født. Moren, Bea, måtte-fordi hun ikke hadde noe annet valg-flytte tilbake til barndomshjemmet, der faren og lillesøsteren, Vivi, ennå bodde. Et ikke lite ydmykende valg.

Frigjøringen kom først fem år senere for moren. Da døde Stines bestefar, og arven ga Bea for første gang en mulighet til å stable et liv på beina. Det gjorde hun også. At det ikke ble noe lykkelig liv for Stine, lå kanskje i kortene. Men siden ingen hadde fortalt henne om bestemorens tragiske bortgang, hvordan den fortsatt hjemsøkte moren og hvordan dette marerittet en gang gjorde det nødvendig at hun ble sendt på et lengre opphold på en psykiatrisk klinikk, ender det med at Stine klamrer seg enda sterkere til moren jo dårligere Bea behandler henne.

Så forsvinner Bea en dag, og langsomt begynner morens bagasje å flyte til overflaten. Det får konsekvenser for Jan, den late og voldelige samboeren til Bea, og mest, for Stine.

«Skorpionen» er ikke en bok med store ambisjoner. Den starter gripende, forteller en enkel historie om et vanskelig mor-datter-forhold, og gir hovedpersonen sin en god karakterark i løpet av litt over hundre sider.

Det er ikke mye som er minneverdig, men jeg likte historien som ble fortalt, brydde meg om karakterenes skjebne og kjedet meg aldri. Det er ikke ofte man kan si det om bøker.

Ofte er det enkle det beste. Også når det gjelder bøker.

Anbefales.