Omtale fra forlaget
Synes du ungene er for mye på skjerm og vil gjøre noe med det? Maja Lunde skriver engasjert om hvordan skjermene dominerer livet, selv om forskning peker på uheldige effekter. Hvordan kan vi begrense skjermbruk, både som individ og samfunn?Skjermene er overalt - i klasserommet, på bussen, rundt middagsbordet. Samtidig vet vi at barna leker mindre, leser færre bøker og har mindre tid til utforskning og læring. Maja Lunde roper et stort varsko om alt det barna mister når de tilbringer så mange timer av døgnet med en skjerm. Vi voksne lar det skje med begrunnelser som at teknologien har kommet for å bli. Hvordan kan vi tillate ukritisk skjermbruk når vi vet at det har så mange negative effekter? Hva kan vi gjøre for å snu denne utviklingen?
Forlag Kagge
Utgivelsesår 2025
Format Heftet
ISBN13 9788248939504
EAN 9788248939504
Språk Bokmål
Sider 271
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En bok som både bekrefter og utfordrer mine egne tanker om barns oppvekst i dag. Lunde skriver nært, ærlig og med en blanding av bekymring og håp. Hun setter ord på noe mange av oss ser, at barndommen gradvis har flyttet seg fra hager, lekeplasser og fysiske møter til skjermer og apper.
Hun forteller om egne erfaringer som mor, om kampene rundt skjermtid, og om hvordan vi voksne ofte selv er dårlige forbilder. Lunde gir både personlige historier og forskning som underbygger hvor viktig lek, frihet og fysisk aktivitet er for barns utvikling, og hva vi mister når skjermen får førsteprioritet.
Jeg leste den med en blanding av dårlig samvittighet og motivasjon, og satt igjen med et ønske om å gi barnebarna mer av det som ikke kan lastes ned: natur, fysisk lek, gode samtaler og tid sammen uten digitale distraksjoner.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketKI er en versting. Et eneste KI-generert bilde krever like mye strøm som å lade opp en mobiltelefon. Seksti sekunder med KI-video består av 1800 bilder, som er det samme som tjue panelovner på 1000 watt i en time
De tre jentene som ser ned i skjermen på vei hjem fra skolen, ser ikke naturen rundt seg, oppdager verken ekornet på strømledningene eller meitemarken på bakken, er ikke i kontakt med den kroppen som er verden, og dermed heller ikke med sin egen kropp.
Å skape en tekst gir så enormt stor glede. Ved å sette ord på papiret og fange tankene våre i et format som kan bevares for ettertiden, skaper vi også mening for oss selv, i vårt eget liv. Hver gang vi skriver noe, setter vi spor etter oss selv, gjør oss selv litt udødelige.
Skal vi virkelig gi det til maskinene?
Faktisk viser mange ulike studier at vi voksne, som ikke er vokst opp med en skjerm i hånda, er like digitalt kompetente som yngre generasjoner. Heller ikke de som har laget all teknologien vi omgir oss med, hadde den da de var barn. De klarte å lage den likevel.
Argumentasjonen fra teknologioptimistene som dytter apper og dingser inn i livet til ungene våre, er ofte levert med andpustenhet, som om noe haster. Teknologien har ikke bare "kommet for å bli", men er et "tog som går fra oss" og er noe vi, og særlig barn og ungdom, "er nødt til å lære oss å bruke".
Jeg forstår ikke hvor hastverket kommer fra.
Dansen på internett går i en evig sirkel av “skal bare”.
39 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verket