Ellers var han en gudhengiven mann, som fikk alt unna i en fart, bønner så vel som vin, når den var god.

Filosofi hadde han lært av trost og stær og spurv, og han tvilte aldri på at tanken kunne være rik selv om klærne var fattige.

Han var elendig dårlig kledd fra topp til tå og liknet ikke mer en herre enn en geit med nattkappe likner en frøken.

Den stakkars mannen gråt. Han var som et tre som bladene er falt av. Og han fattet at Gud hadde gitt ham en nøtt nå han ikke eide en tann.

Men i nattlampens skjær var alt som forvandlet, og det var ingen halvgammel dame vår Jacques hadde for seg. Hun var deilig i den prakfulle nattdrakten, for mang en kvinne på femti føler seg som hun var tyve når midnattsklokken slår, mens andre er tyve ved middagstid og hundre når det ringer til vesper.