«I denne boken har vi samlet bilder av livet på havet fra 1875 til 1975, og satt dem sammen til en historie om den perioden som kan kalles gullalderen i norsk skipsfart. Til tross for mange større og mindre kriser var det i disse årene Norge utviklet seg til en av verdens største skipsfartsnasjoner, og antallet norske sjøfolk var på sitt høyeste. Samtidig var det i andre halvdel av 1800-tallet at fotografering begynte å bli vanlig, og utover i etterkrigstiden ble fotoapparatet allemannseie i norske hjem. Ideen fikk vi da vi arbeidet med et prosjekt om Sjømannskirken - Norsk kirke i utlandet sin historie. Under dette arbeidet fikk vi innblikk i det mangfoldige fotomaterialet som er bevart fra norsk skipsfart og sjømannsliv, både i Sjømannskirkens arkiver, ved maritime museer og i privat eie. Bildene fra det som fortonet seg som en fjern og fascinerende fortid på de syv hav, gjorde oss nysgjerrige, og vi ønsket å bruke fotografiene til å få mer kunnskap om fortidens sjømannsliv.»

Sitatet over er fra forordet til boken Skipsfartseventyret – en fotografisk fortelling 1875-1975. Forlaget Vigmostad & Bjørke presenterer boken slik:

«Silje Een de Amoriza (f. 1983) og Ingrid Myrstad (f. 1985) er historikere. Sammen driver de bedriften Historikarverksemda, og har skrevet flere bøker. I Skipsfartseventyret forener de sin interesse for historiske fotografier og skipsfartshistorie.»

Boken er midt i blinken for meg. Jeg er interessert i fotografi og historie. I tillegg har jeg de siste årene hatt arbeidsoppgaver som retter seg inn mot skipsfartsnæringen. Boken som ble utgitt i 2015 har jeg kjøpt for noen uker siden på mammut-utsalg. Jeg tenker at dette må være en bok å gi i gave til de som har interesse for bokens innhold. Å finne en slik bok jeg ikke var klar over eksisterte, oppleves som et scoop.

I innledningen beskrives utviklingen innen skipsfarten og fotografiets utvikling i korte trekk og innledningen begynner slik:

«Det moderne norske skipsfartseventyret» er historien om hvordan et lite, fattig land langt mot nord vokste fram som en global leverandør av frakttjenester og ble en av verdens aller største sjøfartsnasjoner. Norske skipseiere gikk inn på nye fraktmarkeder i tiårene etter 1850, og den norske handelsflåten rykket opp fra åttende til tredje største på verdensbasis, regnet etter tonnasje. I norsk sjøfartshistorie har ordet eventyr blitt brukt for å skildre næringens og flåtens utrolige utvikling på denne tiden og i det følgende århundret. Men «det moderne norske skipsfartseventyret» var jo først og fremst sjøfolkenes eventyr.»

Det er det denne omhandler: livet til sjøfolkene. Bilder med tekst til. Om forsidebildet står det:

«M/S Temeraire har lagt til kai i en asiatisk havneby en gang i 1958. Det finnes mange fotografier av sjøfolk som står ved skipsrekka og kikker ned på livet i havnen de er ankommet, men her har sjømannen Thomas Egli-Zehnder valgt et annet perspektiv. Han har gått av skipet og rettet linsen mot sine egne arbeidskamerater, sett fra lokalbefolkningens synsvinkel.
Egli-Zehnder hadde teft for gode motiver. Her kan det virke som om han har latt seg inspirere av fransk eller amerikansk street photography – en sjanger der fotografene er opptatt av å dokumentere det virkelige livet. Slike bilder er ofte tatt på offentlige steder som her på havnen, og uten at de som er avbildet, er klar over at de blir fotografert.
Bildet får fram kontrasten mellom to verdener. Hva tenkte menneskene på kaien om de unge sjøfolkene på det nyankomne skipet? Og motsatt, hvordan betraktet sjøfolkene samfunnet de var kommet til?»

En smakebit til fra boken – fotografen på bildet under er ukjent:

«Mannskapet på fullriggeren Manx King Samlet seg på baugspydet og klyverbommen for å bli fotografert en gang i 1917. De danner en fin komposisjon mot horisonten. I alt var nitten mann om bord på den store fullriggeren. Tyskland hadde erklært uinnskrenket ubåtkrig, og «Manx King» kunne når som helst bli senket - av en drivende mine eller et ubåtangrep.
8. juli 1918 ble de angrepet. Fullriggeren var på vei fra New York til Rio de Janeiro med lasterommet fullt av jern, bomull, soda og olje da de plutselig ble beskutt av en tysk ubåt i Nord-Atlanteren. Tyske soldater bordet skipet, hugget opp lukene og plasserte bomber i lasterommet. Skipperen og mannskapet fikk ordre om å gå i redningsbåtene og ro vekk. Det var disig og høy sjø, og mannskapet så aldri skipet synke. Etter 27 timer i livbåtene ble de plukket opp av et britisk seilskip og brakt i land i New York.»

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min