Jørgen Ravneberg har skrevet sankeboka han selv gjerne skulle hatt da han startet med sanking. Dessverre er min konklusjon at jeg er glad jeg ikke hadde denne da jeg satte i gang. Intensjonen med boka er god, men for en erfaren sanker er å lese denne å føle at du har påtatt deg en korrekturjobb. Om forlagene ikke sitter på kompetanse innad i redaksjonen, hvorfor benytter de ikke eksterne ressurser? Det hadde jo vært enkelt å rette opp de fleste av feilene, og når intensjonen med boka antas at den skal fungere som et oppslagsverk, hvorfor prioriteres dette ikke? Riktignok står det bakerst at det har vært benyttet en fagkonsulent, men enten har vedkommende kun kort kommentert noen tidlige utkast eller ikke vært rett person mht oppdragets omfang.

Sankeboka er en ganske tykk bok på litt over 400 sider. Fokus er på presentasjon av ulike ville vekster til bruk i matlagingen. Ifølge forfatteren er det de mest velsmakende som er valgt ut. La oss bare si at derom strides de lærde, jeg vil nok påstå at både noen valg og utelatelser virker litt mer tilfeldig og kanskje heller har å gjøre med hvilke vekster forfatteren har noe erfaring med. Vekstene kategoriseres som frukt/bær, blomster, grønnsaker, urter/krydder osv. og sorteres innad i kategoriene etter norsk navn. Kategoriseringen er forståelig, men all den tid en vekst bare presenteres en gang og gjerne kan benyttes i flere kategorier, er det kanskje ikke helt hensiktsmessig. I denne boka er svarthyll blomst, ikke bær, solbær er bær, ikke krydder. Du kan bruke registeret bak og slå opp hver art, så greit nok, men flere steder nevnes ikke bruk innen den alternative kategorien og det er jo synd. Hos både berberis og rødhyll f.eks. må du gjerne benytte blomsten også. Det er noen få oppskrifter helt bak i boka, men ellers er bruk bare ramset opp. Det kreves dermed at du må lese ganske nøye for å få med deg ("bli inspirert") til hvordan vekstene skal benyttes. Når språket ofte også er ganske ubehjelpelig (en plante kan "brukes til tørking", "eddik eller balsamico" (balsamico er da en type eddik), og hva er "tyngre grønnsaker"? rotgrønnsaker?) så er det ikke helt enkelt å henge med.

Boken er rikelig illustrert med fotografier i all hovedsak tatt i studio. Plantene er satt mot hvit bakgrunn og proft lyssatt med unntak av noen irriterende slagskygger her og der. Men hva hjelper det, når modellene ofte er stusselige. Slåpene og tranebærene er langt fra modne. Aroniabærene er små og inntørket (ironisk når det i teksten påpekes viktigheten av at de plukkes godt modne) og asalen like så. Hasselkvisten har ikke en eneste nøtt å vise fram (og det er nøttene som det nevnes skal plukkes). Nesten samtlige av blomsterplantene er i ferd med å visne. Om det ikke ble tid til å ta gode bilder før boka skulle i trykken, hvorfor ikke kjøpe gode bilder fra noen andre? Eller bruke tegninger. Bildene får jo alle en helside hver, så hvorfor er de ikke ansett som viktigere? Det er jo bare trist.

Så til konkrete feil. Boken starter med gode snaketips- og regler. Allerede her går det i ball. Forfatteren har ikke helt skjønt forskjellen på privateid vs. statens grunn og innmark vs. utmark. De som vil hevde sine sankeretter anbefales å sette seg inn i allemannsretten på egenhånd. Flere sider er så viet til et sesongkart. Å vite når du kan sanke hva er nyttig. Men vil lever i et langstrakt land med store lokale forskjeller og det er også store forskjeller fra år til år. Hvor nyttig en så detaljert oversikt er, er noe usikkert. Jeg vil nok heller anbefale folk å lage sine egne oversikter. Så kommer vil til selve presentasjonen av vekstene. Det starter med alm (som er i kategorien frukt/bær). Det er forsåvidt almefrukten du bruker, men siden det er snakk om kjøkkenkategorier, hadde ikke salat vært mer logisk? Verre er det at det påstås at alm «vokser i kystområder». Skal det stemme, må du ha med «først og fremst», for almen er vanlig i innlandet også. Neste plante ut er berberis. Og her begynte jeg å gi opp. Bildet er av høstberberis! Altså, vil du plukke berberis, må du finne (vanlig) berberis (i.e. Berberis vulgaris, en helt annen art som ser helt annerledes ut). Den har syrlige, gode bær (og blomster, ikke nevnt)! Den vanlige hekkeplanten høstberberis, har ganske smakløse bær og brukes ikke. Så kommer vi til bjørnebær. All den tid lune bjørnebær til is er en klassisk dessert, er jeg kanskje ikke enig i påstanden om at bjørnebær er best når de ikke varmebehandles, men det er jo heldigvis mer småplukk. Noe som kanskje også kan sies om den totale avskrivingen av blokkebær neste side. Om du plukker perfekt modne blokkebær, er de herlige og likeverdig blåbær, men jo færre som vet det, jo flere bær blir det på meg. Under presentasjonen av epler, skilles det ikke mellom villepler (små, sure og lite egnet til kake) og forvillete hageepler (vanlig å komme over og brukes selvfølgelig som hageepler). Det anbefales også å riste eplene ned fra treet. Det kan du gjøre om de umiddelbart skal gå i presse, hvis ikke skal epler behandles som egg. Krekling anbefales å varmebehandles, ja, krekling rett fra dvergbusk til munn er ikke noe særlig, men den beste safta får du med råsaftmetoden. Multer påstås å være som et lite bringebær. Sammenliknet med de største, dyrkete bringebærsortene, så kanskje, men sammenlikner du med ville bringebær er det jo totalt motsatt. Rabarbra påstås å finnes forvillet, men her det vel mer snakk om gjenstående. Asal er kun representert med arten svensk asal. Dette er snodig. Det er masse ulike asaler her i landet (et rotete artskompleks med underarter og krysninger). Svensk asal er ikke den beste å bruke. Og sånn fortsetter det. Alt som kan pekes på er ikke like alvorlig og skader ingen selv om det kan forvirre, men det er mangler også f.eks. advarsler om kreftfremkallende stoffer under flere vekster, og det er slettes ikke bra. Om boken skal trykkes opp i nytt opplag, er det bare å håpe på at det gjøres en grundig revisjon. Men så lenge denne selger bra, prioriteres det vel neppe ...