Årets beste norske?

En diktroman på mindre enn sytti sider er fort gjort å lese igjennom. Likevel; ordene, stemningen, følelsene, slipper ikke taket i deg. Om du ikke veksler mellom gåsehud og klump i halsen av denne lyrikken vil jeg hevde du er temmelig hardhudet.

Så hvorfor har jeg latt meg rive med? Det hele er vondt, hjerteskjærende – og tidvis gjenkjennelig.

Fortelleren er en mor som lengter etter sitt barn. Barnet ble født før tiden, og den traumatiske starten på livet er problematisk for mor-og-barn-forholdet. Mor er hele tiden i alarmberedskap, og det er vanskelig å hente frem de gode følelsen. Frykten for at noe skal skje med barnet er for stor. Årene går, men mors angst er like fullt til stede. Hun mener godt, men det kommer ut feil, og det er sårt å lese.

... Som når hun holder på å kjøre av veien, hun skylder på et rådyr som kommer løpende over veien, men egentlig er det fordi hun er redd for at barnet har sluttet å puste. Som når hun står i timevis og steker vafler, har tømt skapene for ingredienser, fordi barnet har lyst til å selge til naboene. Det begynner å regne, vaflene blir ødelagte før de i det hele tatt rekker å bli kalde. Moren kjefter; - du skulle da forstått at det var en tåpelig idè.

Hun mener det ikke. Selvsagt vil hun bare godt. Hun er frustrert over negative tanker og urasjonelle utbrudd. Mor ser hvordan hun overfører redselen, frykten, til barnet, og hvordan barnet trekker seg mer og mer bort fra henne. Barnet nekter å spise. Barnet får venner hun ikke tar med hjem. Så blir barnet voksen.

Det går galt med barnet. Veldig galt, og morens selvransaking er vond å lese. Vondt, fordi hun lengter etter sitt barn, ønsker at ting var annerledes, at hun hadde gjort annerledes, tenkt annerledes, sagt noe annet. Hun som en gang var redd for at noe vondt skulle skje barnet, er nå redd for at hun selv har gjort barnet noe vondt.

(Opprinnelig blogginnlegg)