Dostojevskij fortalte senere i et brev til sin bror at da han skulle henrettes, oppdaget han hvor forkjært han hadde levet.
«Da jeg sto foran geværene sa jeg til meg selv: Så galt jeg har levet. Hvor ofte har jeg ikke vært blind og døv for alle ting, vært likeglad og tom innvendig. Og jeg sa til meg selv: Hvis jeg bare kunne få fem timer - selvfølgelig kan jeg ikke få fem dager eller fem uker, men ihvertfall kun fem timer - da ville jeg satset 100 prosent på å oppleve hva det er å være levende: Å ha hender, øyne, munn, ører, å kunne tenke, føle og tale.»

Det finnes så mange veier inn i nøden. Men kanskje det finnes bare en vei ut igjen: Språket. Samtalen. En utstrakt hånd. En smerte som deles taper sin kraft.

PLUTSELIG. I DESEMBER

Plutselig. I desember. Jeg står til knes i sne.
Snakker med deg og får ikke svar. Du tier.
Elskede, så er det altså hendt. Hele livet vårt,
smilet, tårene og motet. Symaskinen din
og alle arbeidsnettene. Reisene våre tilslutt:
- under sneen. Under den brune kransen.

Alt gikk så fort. To stirrende øyne. Ord
jeg ikke forsto, som du gjentok og gjentok.
Og plutselig ingenting mer. Du sov.
Og nå ligger de her. Alle dagene, sommernettene,
druene i Valladolid, solnedgangene i Nemi
- under sneen. Under den brune kransen.

Lynsnart som når en bryter slås av
blir alle billedsporene bak øyet tonet ned,
visket ut av livets tavle. Eller blir de ikke?
Den nye kjolen din, ansiktet mitt og trappen vår
og alt du bar til huset. Er det borte
- under sneen. Under den brune kransen?

Kjæreste venn, hvor er vår glede nu,
de gode hendene, det unge smilet,
hårets lyskrans over pannen din, ditt mot
og dette overskuddet av liv og håp?
- Under sneen. Under den brune kransen.

Kamerat bak døden. Ta meg ned til deg.
Side ved side. La oss se det ukjente.
Her er så ødslig nu og tiden mørkner.
Ordene blir så få og ingen hører mer.
Kjæreste, du som sover. Evrydike.
- Under sneen. Under den brune kransen.

Rolf Jacobsen

Alle våre tap er gledens utgifter.

Jeg drømmer om et samfunn hvor vi igjen banker på hverandres dører, og er den åpen, så går vi inn. Jeg drømmer om et samfunn hvor vi på nytt blir dypt avhengige av hverandre og ikke klarer å leve uten hverandre. Jeg drømmer om et samfunn hvor stoltheten gradvis forsvinner og medmenneskeligheten på nytt får råde.