Nå skal det sies at jeg er stor fan av Hubert Selby Jr. så det blir lett for meg å forelske meg i enkelte kapitler eller setninger i bøkene hans som gjør at jeg ender opp med å lovprise hele smørja.

Smørje er forøvrig et passende ord for å beskrive historiene hans. Skrivestilen er rå, uhemmet og alt annet enn tilbakeholden. I Requiem for a Dream får du dypt innblikk i livene til de som sliter som mest i de fattigste og mest stereotypiske ghettostrøkene i et stykke amerikansk paradisskildring (sarkastisk ment, vel og merke).

Det er noen år siden jeg leste denne boken, men scenene og karakterene har kommet tilbake for å hjemsøke meg et drøss av ganger siden da. Du møter på en dopavhengig sønn som forsømmer sin aldrende og mentalt trøblete mor, vennene hans som ikke tenker lengre enn å få tak i neste skudd eller å tjene nok penger til å tjene mer penger for å få tak i neste injeksjon eller trekk. Handlingen Hubert drar deg inn i er en mørk fremstilling av dagliglivet til de som mangler viljestyrken og de som skader andre for å fortsette illusjonen sin om at det ikke finnes noe alternativ til det livet som er i dag.

Boken har repeterende handlinger uten å fremstå som repeterende i skrivestilen. Det er sånn livet er for de avhengige (det være dop eller sosiale medier), en dag den samme som den forrige. En tragisk trygghet i morgendagen uten like (men likevel helt lik).

Selby Jr. slipper hemningene og skriver grovt når det kommer til stykket. Mange scener brenner seg fast og du blir nødt til å kjenne på sympatien for disse karakterene og samtidig bruke dem som en oppkvikker til å minne deg selv på hvor galt det kan gå hvis du lar det ytre ta kontroll over det indre. Det gjør vondt når du selv vet verdien av en god familie og god samfunnsetikk. Du vil bare rope til karakterene og be dem skjerpe seg, «ikke gjør det der mer, det kommer ikke til å ende bra», men må slå deg til ro som observatør til en historie som er nødt til å ende i tragedier, for nesten alle (!) involverte.

Jeg har ikke sett filmen basert på boken. Det får komme en annen grå dag.

Absolutt en bok jeg kommer til å vende tilbake til, da gjerne i førsteutgave for virkelig å få oppleve den direkte talen og forfatterens originale ord uten forlagenes sanksjoner og den redigeringskvasse saksen til diverse ymse entiteter innen de godkjenningsprosesseringsansvarliges vidstrakte rike.

Grovt terningkast: 5.