Ungdommen er en angst, og alderen er en terror.

Det finnes en hel del små hederlige lurerier som en automatisk lærer seg å bruke, når omgivelsene i barnedommen har vært litt for lystne på å latterliggjøre en i alle situasjoner der det var den minste mulighet for det.
Av skade blir man klok ( men sjelden rik), og erfaringen vil senere i livet alltid fortelle en hvem en skal lure en helt legitim opplysning ut av, og hvem man kan spørre direkte.

At man med vold trykker noe ned i glemselens flod, var ingen ny oppdagelse av Sigmund Freud, men han avdekket metode og motiv, og oppå dette kom den store innsatsen at han påviste klarere enn noen annen hadde gjort at nederlag aldri er er nederlag før det blir fornektet. Den som vil løpe fra noe som helst i sitt livs vevnad skal bli et forfusket menneske , en moralens vokter og en skrikhals.

Anstalten ble mest kalt Staby høyskole (dvs. folkehøyskole), men hadde ikke noe til felles med folkehøyskolen. Den var bare leksepugging, og jeg kan ennu ramse opp bergprekenen og slå fast med Jeppesens autoritet at normannerne lo i året 911, men ikke hva de lo av , og jeg har aldri glemt at man skal legg vinn på dyden, selv om det ville si meg like mye hvis det var dyd på vinden.

Flere var fra strøkene ut mot havet , der var også en vi kan kalle Havbakke. Han var et stort og grått og uflyttelig vesen på atten år, kledd i grovt hjemmevevd , med grå hud som sandpapir, og et grovt hår som nedtråkket halm. Ansiktet minte om en trerot. En har sett slike mennesker i drømme, de møtter deg med stirrende blikk og ubevegelig munn. Havbakke besøkte aldri andre på rommet, og han reagerte sjelden på besøk, han bare løftet hodet langsomt og stirret, en måtte tenke på en hest når den ser etter deg en natt i stallen, men Havbakke humret ikke.