Forord til den nye utgaven.

Seks år etter at jeg hadde skrevet denne boken kom jeg tilbake til Sierra Leone for å bo der. En forfatter bør være forsiktig med hvor han reiser for sin fornøyelses skyld i fredstid. Det er bare så altfor sannsynlig at han vil komme tilbake dit i krigstid for å arbeide. Det var rart å fly opp fra Lagos, følge den hvite skumstripen langs Liberias kyst ovenfra, se klyngen med små skur som het Grand Bassa hvor jeg hadde gitt bærerne mine avskjed, og sveve over den lille, hvite, ensomme bygningen som var det britiske konsulat i Monrovia. Det var rart å følge den samme ruten fra Freetown til Kailahun, reise med det samme lille toget med de samme gamle parafinlampene og bo på de samme herbergene.

Nå ser jeg tilbake på de harde ordene jeg brukte om Freetown med en viss beklagelse, for Freetown har nå vært mitt hjemsted hvor jeg har bodd og arbeidet til alle årets tider. Etter et års opphold merket jeg at jeg selv lå under for den samme sløvheten som jeg hadde merket hos de andre og brukt så mange harde ord om den gangen jeg bare var der som turist. Men det er ikke bare den tilfeldige besøkende som tar feil på mange punkter. En kan også komme til å dømme galt om et sted fordi en har bodd der for lenge. Etter en tids forløp er det så meget som en ikke legger merke til mer, og hvis jeg skulle skrive om Freetown nå, ville bildet sikkert bli altfor rosenrødt, for nå husker jeg først og fremst solnedgangene som farvet alle laterittveiene rosenrøde en ganske kort stund, den gamle slavejegerfestningen med kanonen som lå veltet i gresset, den nedlagte jernbanen med de rustne skinnene og den forfalne stasjonsbygningen hvor høns gikk ut og inn, smaken av den første "pink gin" klokken seks om ettermiddagen. Jeg er begynt å glemme det som turisten la så tydelig merke til - hvor lurvet og ulykkelig tilværelsen var for mange av dem som bodde der, hvor urettferdige trette mennesker blir uten å ville det. Men siden det bildet også er riktig, på sin måte lar jeg det stå som det er.

London, november 1946. Graham Greene

Det var ikke annet å gjøre enn å få hengt opp bærekøyene, og ligge på dem hele natten i fulle klær og inntullet i teppet for å holde myggen på avstand. Mens Amedoo og Amah gjorde hytten i stand, vaklet vi ut i landsbyen for å følge naturens krav. Vi hadde ingen lykt, så vi gikk oss bort mellom alle de små hyttene. Bortsett fra ildfluene fantes det ikke et lys å se, og vi tente på talløse fyrstikker og gjorde det vi skulle rett på den tørre, hullete jorden.

Og plutselig følte jeg meg merkelig lykkelig og likeglad og lettet. Jeg følte meg overbevist om at dypere enn til Duogobmai lot det seg ikke gjøre å synke. Jeg hadde vært redd for det primitive, hadde ønsket å oppleve det litt etter litt, men her møtte vi det hele på en gang der vi famlet oss gjennom skitten, mellom de trange stinkende hyttene mot vår egen mørke soveplass med alle rottene.