JEG FINNER NOK FREM

Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype.
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok frem.

Kolbein Falkeid

NEI, TAPPER?

Venner seier til meg: "Du er tapper
som kan vise slik styrke og ro
no når han så nyleg er død." - Nei, tapper?
Det kan berast, det eg gjennomlever no.

Det tynste er tilbakelagt. Det tyngste
var å måtte sjå korleis han
tok til å miste seg sjølv og gli vekk
inn i eit veglaust og skoddefylt land.

Visst er tomrommet der, og kulden,
og avmaktskjensla framfor stengd port.
Men det kan berast så sant ein kan tru
at for den ein har mist var det godt å gå bort.

Halldis Moren Vesaas

TIL DEG

Tiden går (hva skal den ellers ta seg til).
En dag hører du den banke på døren din.
Den har banket på hos oss,
men jeg lukket ikke opp.
Ikke dennegang.

Vet du,
jeg har ofte stått og sett litt på deg,
sånn om morgenen foran speilet der
når du kjemmer håret ditt, det
knitrer i det, som i sne i påskefjellet
og du bøyer deg litt fram (jeg ser det godt)
- er det kommet en rynke til?
- Det er det ikke. For meg
er du ung.
Det er sevje i deg, skog. Et tre

og med fugler i. De synger ennå.
Kanskje litt lavt i høst, men likevel.
- Ikke en dag uten en latter i strupen,
eller det sakte streiftet av en hånd.

En gang
må jeg holde den enda fastere,
for du vet, vi skal ut og reise snart,
og ikke med samme båt.
Noen har banket på døren vår, men gått igjen.
Dette
er visst det eneste vi aldri
har villet snakke om.

Rolf Jacobsen

DØDEN

Døden er ikke slik:
En knokkelmann
som kveler ditt siste, ville skrik
med heslig hand.

Døden er ikke angst og ljå
og djevlekrav,
ikke måneskygger
rundt ei ribbet grav.

Nei, døden er fjell
som løfter sin svale snø
over vegen du drar.
Der skal du stå den siste kveld,
og se i skjær av solfalls-eld
hvor vakkert livet var.

Hans Børli

EVENTYR

Og guttongen låg i en yr fantasi
med feber mens slekta gikk sakte forbi,
dom snufse og gret og sa "stakkars'n Kal" -
da kom det ei hæinn som var varsom og sval.
"Du skal vara med meg du," sa dauen.

"Å det er nå så mye je skulle ha gjort
og bedt omforladels ved himmelens port,
je sa så my' stygt om a Martina Eng,
je kæin itte vente no paradisseng."
"Hu har sagt litt om deg og," sa dauen.

"Og slik som je ljaug, je var æiller som folk,
je er skuldig a Klara for tre liter mjølk,
je fekk med ei krone og enda litt tel
og det vart tel coca og en karamell."
"Je ska ta det på hemveg," sa dauen.

"Je trudde at dauen var fali og stygg,
men du leie meg du, du er rolig og trygg.
Nå er je så trøtt, får je legga meg ned
i armkroken din der je trur je finn fred?"
"Ja, her skal du såvå," sa dauen.

Alf Prøysen