Dette halvåret har jeg bestemt meg for å gå inn i Prousts univers for å forsøke å avdekke hvordan dette erindringsprosjektet er kokt opp, hvilke grønsaker og livsfilosofier som er kokt ihop. Dette er noe jeg føler jeg har litt greie på, men det er problemer her også. Mildt sagt er Proust ingen Henry James - det er ingen forskjell mellom forteller (her erindrer) og narrativ - så det er ingenting som kan tviles på i disse bøkene.. Det beror på segselv da det er gravd ut av hans hukommelse. Men likevel: det er en hel del erindreren ikke kan fortelle oss om, så hvordan gjør han det? I Bd. 2 har vi et f.eks. telefonmotivet, og i Bd. 1 til Bd. 2 en veldig overgang. Det viktigste i prosjektet vil nok være Mimesisbegrepet hos Gadamer og Walter Benjamin, symboler/ledetråder, nærlesning, hermeneutikk både i metode og som filosofi, Gadamers kunstfilosofi (kunst som sannhet for forholdet menneske og ting), hukommelse og mennesket som lingvistisk konstituert "objekt", som "navngiver", og forskjellige teoretikeres lesninger av Proust. Først og fremst står selvsagt egen lesing av På Sporet av Den Tapte Tid. Det sies at den som analyserer og ser blindt forbi debattene er naiv, men den som beror kun på debatter er overflødig.

Listen er ikke ferdig og jeg tar gjerne mot tips. Det er morsomt å være filosofistudent.