Jeg er egentlig litt usikker på hva jeg synes om denne boka. Den er kjempebra skrevet, historien er spennende og alt sånn, men likevel er jeg litt usikker. Jeg brukte litt tid på å komme meg inn i boka. Jeg tror at det kan ha noe med det at det er utrolig lenge siden jeg leste første boka, og at jeg brukte lang tid på å huske hvem som var hvem og slikt. Jeg tror også at dette kan ha noe med at jeg er litt usikker på boka.

Teknisk er boka fantastisk. Den er veldig godt skrevet og utrolig spennende. Til tider er den nesten umulig å legge vekk. Hvis du liker Ringenes Herre, er dette virkelig boka for deg.

Hovedpersonen er Garion. Til tider er det litt vanskelig å forstå hva slags person han er. Han virker som en helt gjennomsnittlig person, bortsett fra at han kan bruke magi. Det hendte av og til (sjeldent) at jeg ikke skjønte helt hvorfor han reagerte slik han gjorde. Han har et veldig nært forhold til Polgara, eller Aunt Pol som han kaller henne. Hun er det nærmeste han kommer en mor, siden begge foreldrene hans døde da han var liten. Jeg liker godt hans vennskap til Ce'Nedra. Hun er en snodig karakter. I det ene øyeblikket ser hun nesten opp til Garion, og i det neste rakker hun ned på ham. Store deler av tiden krangler de, men de er likevel gode venner.

Hvis du har lest Arven-syklusen til Christopher Paolini, vil du se tydelige likhetstrekk med denne serien. Dessverre. Paolini har vært litt for inspirert av The Belgariad og Ringenes Herre da han skrev om Eragon. Men hva annet kan man forvente seg. Han var jo bare femten da han skrev den første boka.

Jeg vil anbefale denne boka, men du må lese første boka, Pawn of Prophecy, først. Ellers vil du ikke forstå noen ting!