Denne politithrilleren er bind 11 i en serie som nå omfatter 20 bøker med Dave Robicheaux som hovedperson. Det er dermed tydelig at James Lee Burke har tiltrukket seg en trofast lesergruppe. For min del fant jeg det vanskelig å like denne dystre sørstatsromanen med åpenbare røtter tilbake til Faulkner. I den engelske originalutgaven legger Burke vekt på å gi eksempler på den lokale cajun-dialekt med innslag av fransk, men som til tider virker ugjennomtrengelig både med hensyn til ordvalg og setningsstruktur. Samtidig må en respektere Burkes iver etter å framheve cajun-språket og andre stedsegne trekk ved skikk og bruk i området i og rundt New Orleans før Katerina-stormen. Dessverre er den dramatiske handlingen også vanskelig å følge med i, ikke minst på grunn av lange avsnitt der det tilsynelatende ikke skjer noe av betydning. Det er nok en del av en etterforskers hverdag, men ganske kjedelig for leseren. Robicheaux tilhører klassen av politifolk som sliter med ettervirkningene av alkoholisme og bekymring for sin egen herkomst.

Engelskspråklige titler som inneholder navn på farger.
"Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den," sa Askeladden.