Damen vendte hodet bort. "Mennen er så troløse", hvisket hun bløtt.
"Det er de, det er sant", sa Tupman ivrig, "men ikke alle. Det finnes i alle fall én som aldri kan forandre mening, en som gjerne vil ofre hele livet for Deres lykke - som bare lever når De ser på ham - som bare ånder når de smiler - som bærer selve livets tunge byrde bare for deres skyld."
"Om det bare fantes en slik mann", sa damen.
"Men han finnes", avbrøt den fyrige Tupman. "Han er funnet. Han er her frøken Wardle." Og før damen forsto hva som skjedde, hadde Tupman sunket på kne for hennes føtter.
"Herr Tupman, reis dem," sa Rachel.
"Aldri!" lød det tapre svar. "Å, Rachel." Han grep hennes hånd som ikke gjorde motstand, og hagesprøyten falt til jorden da han presset hånden mot sine lepper. "Å, Rachel, si at de elsker meg."
"Herr Tupman," sa frøken-tanten og snudde ansiktet bort, "jeg har så vanskelig for å uttale de ordene, men - men - De er meg ikke helt likegyldig."

En virkelig kusk er en slags mellomting mellom en ungkar og en gift mann, og det vet alle fornuftige folk.

"Kort sagt, Sammy, jeg føler meg ikke trygg andre steder enn på bukken."
"Åssen kan du være tryggere der enn andre steder?" innskjøt Sam.
"For en kusk er et privilegert individ," svarte Weller og så fast på sin sønn. "For en kusk kan gjøre mye uten å vekke mistanke som ikke andre kan. For en kusk kan stå på god fot med kvinner i omkrets av åtti miles uten at noen tenker på at han skal gifte seg med noen av dem. Og hva for en annen mann kan si det samme, Sammy?"